The Unwritten
Mike Carey, and Peter Gross
5 nummer, 2009-2010, 154 sider, DC Comics Vertigo
”You were born to weep, Tommy Taylor”.
Jeg er faktisk litt lei Harry Potter. Jeg var en helfrelst fan så lenge serien varte, og jeg leser fortsatt bøkene med jevne mellomrom. Det er en fantastisk, og overraskende raffinert fortelling som kan leses igjen og igjen. Likevel, det må da være grenser. Kopiene hopper opp som paddehatter, og nå har det jammen meg kommet en metategneserie også.
Det er riktig, en tegneserie om en hovedperson som igjen er hovedperson i en Harry Potter erstatning i seriens univers. Ikke nok med det, temaet for serien er delvis hvordan bøkene om ”Tommy Taylor” dras ut i det uendelige og sirkuset rundt dem aldri tar slutt. Mulig dette er ment ironisk, men Carey og Gross greier ikke å frigjøre seg fra den forferdelige metakonstruksjonen som er konseptet.
Å skrive en tegneserie om det og skriver bøker om en person basert på en annen hovedperson i en rekke bøker som ikke eksisterer i tegneseriens univers…..pustepause….. men likevel må leses for å forstå hensikten med serien, er både ganske latterlig innfløkt og et eksempel på den typen litteratur jeg ikke kan fordra.
Som man kanskje kan gjette, er jeg ikke en spesielt glad i denne serien. Jeg forventet med store ting etter å ha kikket på flere meget flatterende anmeldelser, men orket knapt å lide meg gjennom de fem første numrene. Ikke nok med at konseptet faller fullstendig flatt og er så derivativt at jeg kunne ha skissert handlingen i nummer 1-3 for deg etter de 10 første sidene, men personene er så ulidelig kjedelige at jeg satt og håpet på at de skal dø i løpet av de neste sidene. Det hadde i hvert fall vært litt mer originalt.
Tegningene i The Unwritten er funksjonelle, og ingenting mer. De fungerer svært godt som en illustrasjon av hva som venter deg når serien leses, dvs. kjedelige papirtynne karakterer som er vagt gjenkjennelige som mennesker. Forsidene er derimot veldig godt illustrert, faktisk går serien jevnt nedover fra det øyeblikket man blar om fra cover-siden. Jeg anbefaler å kikke på forsiden i butikken, men la resten ligge.
Mitt største problem med The Unwritten er hvor forferdelig lite original den er. Ikke bare er handlingen kjedelig og forutsigbar, men hovedpoenget med serien er jo at den drar paralleller til Harry Potter. Derfor er ikke engang karakterene noe annet en bleke kopier, de må jo være derivert fra Rowling for at det skal fungere. Ikke at det fungerer likevel, men å skrive en bok om en bok basert på en bok er faktisk ren latskap. Det hele er hakket verre enn en forfatterbiografi eller såkalt ”fanfiction”, to sjangere jeg har minimalt med respekt for.
Om man vil ha Harry i tegneserieformat, gå heller for den helt klart overlegne Books of Magic serien, som faktisk kom ut før De Vises Sten og er godt skrevet.
Trackback/Tilbaketråkk