Mona Høvring
Camillas lange netter
Roman, 2013
Forlaget Oktober
og
Neil Gaiman
Illustrasjoner: Skottie Young
Heldigvis hadde jeg melka
2013
Schibsted Forlag
For et par dager siden fikk jeg endelig lagt min klamme hånd på Camillas lange netter, en roman av Mona Høvring som jeg har gledet meg til å lese i månedsvis. Jeg hadde bare rukket å lese et par sider – og jeg visste allerede at jeg elsket den – da bussen jeg satt og leste på stoppet ved Rockefeller, og jeg måtte pile ut for å rekke en kveld med Neil Gaiman.
Gaiman viste seg å være like fabelaktig som bøkene hans er, og på et par minutter hadde han tryllet vekk alle tanker om andre bøker og forfattere som måtte finnes der ute i verden. Det eneste som betydde noe var Gaiman.
Jeg fikk med meg et eksemplar av barneboken Heldigvis hadde jeg melka. Neil hadde lest opp et lite utdrag fra den, og det virket så lovende at alt jeg ville var å komme meg rett hjem og lese.
Men da jeg vel og vakkert var kommet meg hjem, husket jeg igjen det jeg hadde glemt: at det ikke var én bok i vesken min, men to.
Det var umulig å velge.
Jeg ville lese den vakre boka om Camilla Collett, om søvnløshet og skriving og kjærlighet og hva mennesker kan være for hverandre.
Jeg ville lese den sprø boken om eventyr og lek og ponnier fra verdensrommet og vulkanutbrudd og Doctor Who-inspirerte tidsmaskiner med dinosaurpiloter.
”Jeg vil lese begge to samtidig!” tenkte jeg.
Og kanskje var det ølen jeg hadde drukket på Rockefeller, eller kanskje var det det at det var sent på kvelden, eller kanskje var det at begge bøkene er magnetiske, fantastiske, strålende. Uansett. Jeg gjorde det. Jeg åpnet begge bøkene ganske tidlig i sine respektive historier, og ble møtt av dette:
Det virket så lovende, at jeg bladde meg tilbake til side 1 i begge, og så leste jeg meg fremover. Noen av sammentreffene er overraskende bra.
Side 20
Side 36
Side 53
Side 69
Side 80, Camillas lange netter
Side 80, Heldigvis hadde jeg melka
Alle som har hatt søvnproblemer, vet at det kan ha ganske store innvirkninger på humøret. Selv blir jeg enten 1) vemodig og nostalgisk og generelt i en sinnstilstand der jeg skulle ønske at jeg kunne skrive lyrikk, eller 2) hysterisk overtrøtt; jeg glir inn i en tilstand der alt har sin egne, underlige logikk, alt er magisk og morsomt og kreativitet er det eneste som betyr noe. Disse to bøkene representerer hver sin side av skalaen i en søvnløs natt. Jeg vil nok helst anbefale deg å lese dem hver for seg, men om du vil lese dem sammen eller fra hverandre, om dagen eller natten: det viktigste er at du leser dem, for de er så bra, begge to, og jeg er sikker på at de kan gjøre sommeren din enda litt bedre.
Folk kommenterer