Og plutselig fant redaksjonen ut at alle sammen var Galtvort-nerder, og derfra var det ikke langt til en temauke her på Bokmerker.org med Harry Potters verden i sentrum. Dette er den første posten.

La meg kaste alle litteraturvitertakter og innrømme det høyt fra fjelltoppene: Jeg ELSKER Harry Potter-bøkene. Jeg er på nippet til å ta den helt ut – kle meg ut og legge meg i kø, kalle barna mine Hermine og Albus og snart finner jeg sikker ut hvordan jeg kan skrive masteroppgave om Galtvort. I morgen kveld er det Norgespremiere på «Harry Potter and the Half-Blood Prince». Whii!

Jeg har billetter til filmen på lørdag, og kan ikke røpe noe om hvordan det går og hvor sexy Harry og Gullas første kyss er. Det finnes riktignok en drøss gode anmeldelser på det ganske internett, og jeg er sikker på at du finner noen hvis du prøver.
Boken har jeg derimot et langt bedre forhold til; jeg har lest den tre ganger og senest i forrige uke. Derfor føler jeg meg pliktet til å gå ut hardt med en forberedelse til filmen, slik at du kan slippe å sitte i kinomørket med spørsmålet «Men hvordan var det egentlig i boken igjen?» Men jeg lover å ikke avsløre hvem som dør, selv om jeg mener du tross alt har hatt tid nok nå til å finne ut av det hvis du var interessert.

For det første: Vi møter en langt mer trivelig Harry enn i femmeren. Der var det alt det ubehagelige med Cho Chang, masse skriking og i det hele tatt, men her oppfører han seg relativt okå. Det gjør derimot ikke Hermine og Ronny. Fiendskap og sjalusi hele veien, det er nesten så man lurer på om det er noe mellom dem. Hrm.

Men det mest påfallende med denne boken er at det ikke lenger er tenåringslivet som står i sentrum i den graden det tidligere har gjort. Kampen mot Voldemort er nå en åpen krig, og dødseterne og døden er mer nærværende også på Galtvort. Både elever og elevers familier dør med jevne mellomrom, og dette trekker fokuset vekk fra skolearbeid, rumpeldunk og skoleball, som tidligere har vært viktige sekvenser i boken. Et søtt unntak er likevel historien om Ronny som drikker elskovsdrikk og blir dødelig forelsket i Romilda Vamm/Vane. Riktig festlig og lattervekkende til BÆM han blir dødelig forgiftet i stedet for.

Både Slur og særlig Draco Malfang har mer spennende historier i denne boken. Slur har vi jo aldri vært helt sikre på, men særlig Dracos kamp for å gjøre det riktige skaper karakterer som ikke bare er karikaturer av Harrys fiender. Som min meget diplomatiske lærermor sa det en gang: «Det som gjør Harry Potter litt interessant, er at det gode ikke bare er godt, og det onde ikke bare ondt». Nå hjelper egentlig ikke innblikkene vi får i Voldemorts barndom noe særlig, den fyren er virkelig en dritt. Men Befalius-forbannelsen går igjen i boken, og til og med de alltid vennlige karakterene kan over natten ha blitt Voldemorts medhjelpere.

Språklig sett flyter denne boken veldig bra, og heldigvis er den gode 100 sider kortere enn mursteinen «HP and the Order of the Phoenix». Jeg har aldri syntes JK Rowling har vært den beste til å beskrive vanskelige følelser, og også i denne boken forsvinner følelsene litt bak eksplosjoner og sopelimer. Mitt inntrykk så langt, er at filmene i større grad har fokusert på personene, og derfor rører meg mer.

For å komme med en siste kritikk for å ikke virke helt oppslukt (det er kanskje litt sent nå?) irriterte jeg meg en del over et stadig gjentatt litterært fortellergrep. Hver gang en gomp (Muggle) får høre et begrep fra magiverdenen, er det samme leksa: «Dette spillet, rufnepunk? Ruttelsjunk?» og «denne Vepsesnurr». Jeg skjønner at det kan være effektivt for å vise en idiotisk overlegenhet for noe annet, men litt variasjon kunne ikke skadet.

Nei, søren heller, nå går jeg og leser syveren.