Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men i mitt hode er Kazuo Ishiguro en gammel mann, en asiatisk forfatter på Nobelpris-nivå som folk kjenner fra filmene med Emma Thomson og Anthony Hopkins, og fra bokklubbene. En litt nedstøvet og treg forfatter, som kanskje formidlet noe av den klassisk britiske gråbrunheten som alltid senker seg over engelske filmer fra øvre middelklasse. Å tenke seg at han er en høyst nålevende og oppegående forfatter er en litt fremmed tanke. Jeg har alltid gått forbi bøkene med de litt for sukkersøte gulmussete omslagene i bokhandlerne og valgt helt andre ting. Helt til jeg fant ut at jeg ville skaffe meg en tynn bok som jeg kunne lese på en kort reise, uten at det krevde for mange mentale anstrengelser av meg. Dermed havnet A Pale View of Hills i bagen min.
Hovedgrunnen til at jeg plukket ut akkurat denne, var beskrivelsen på omslaget. I boken ville jeg møte en japansk kvinne som bor alene i England, og som graver seg ned i refleksjoner etter sin datters selvmord. En kort beskrivelse, men nok til å gjøre meg nysgjerrig. Refleksjoner rundt det å miste noe er alltid … skal vi si, interessant? Jeg nøt å lese Joan Didions The Year of Magical Thinking (2005), og Sven Delblancs Sluttord (1991) og håpte kanskje på noe av det samme.
Etsuko er bokens protagonist. Hun får besøk av sin ene gjenlevende datter en stund etter at søsteren har tatt livet sitt. For datteren Niki er det en belastning å være på besøk hjemme hos den tungsindige moren, og hun tvinger seg gjennom fem dager i bungalowen ute på landet. Etsuko reflekterer over dette, og begynner å tenke tilbake til sin egen tid som ung voksen. Det er ikke lenge etter at atombomben falt i Nagasaki, hun er gift og gravid for første gang. Dagene går med til å stelle hjemme, ha besøk av svigerfaren som bare blir og blir, og hun blir venn med en ung men velstående alenemor Sachiko, som trenger arbeid og noen til å passe på datteren. Etsuko hjelper henne med begge. Sachiko er et sted midt mellom ankomst og avreise, en midlertidig tilstand der hun venter på at en amerikansk venn skal skaffe henne visum til USA. Dessverre ser ikke denne amerikaneren til å være så pålitelig, så det tar tid å skaffe visumet. I mellomtiden må hun altså jobbe og passe på datteren. Etsuko på sin side hjelper Sachiko, og steller for de hjemme. Parallelt går historien om Etsuko og Niki i England, om hvordan det som skjedde med storesøsteren påvirker livet dem imellom, og etterhvert aner vi at det er en sammenheng mellom Nagasaki en sommer på 50-tallet, og den engelske landsbygda i vår egen tid – og så mye mer enn det skjer ikke.
Likevel: Jeg finner ofte korte bøker mer innholdsrike enn sidelange og ordrike bestselgere. Slik er det med A Pale View of Hills også. På få sider behandler Ishiguro temaer som gjenoppbygging etter katastrofen (bomben), om å leve med selvmord i familien, om det å bygge seg opp en ny identitet og et nytt liv, samt relasjoner mellom generasjoner. Alt sammen på 183 sider.
Jeg skal innrømme at jeg sleit lenge. Jeg er ikke god på å huske navn. Og når de fem viktigste personene i boken er japanske kvinner med nesten likelydende navn, tar det meg tid bare å lære meg å sortere navnene og prøve å feste en tråd av narrative til de. Jeg brukte de første hundre sidene til å forstå det. De neste femti sidene benyttet jeg til å bli komfortabel med en historie som kanskje nok er mest interessant ut fra et feministisk perspektiv, selv om forfatteren er mann. Det tar tid å se for et landskap jeg ikke har noen andre formeninger om enn at det ble sluppet en bombe over det. Jeg så for meg et engelsk landskap. Det var derfor jeg kjøpte boken. Men det meste av handlingen foregår i Nagasaki, altså noen år etter at bomben falt. Det er en by i ferd med å bygges opp igjen, hvor kjønnsrollene er sterke, og hvor folk famler etter måter å klare seg på etter katastrofen. Jeg fant nok passasjene som beskrev Etsuko og Niki som de mest givende – kanskje fordi det var lettest å holde orden på. Men relasjon mellom foreldre og barn, spenningen mellom tilhørighet og lengsel etter tid fra morens side og datterens behov for frihet og et liv uten ansvar for moren. Hvem kjenner ikke til den problemstillingen? Enda mer spennende blir den jo når vi vet at den andre datteren altså tok sitt eget liv. Hvorfor?
Det er helt ok lesning, så langt. Helt til de siste sidene. Og jeg kan fremdeles ikke forklare det, men i løpet av fem sider klarer Ishiguro til å løfte en godt skrevet gjennomsnittsroman til å bli en historie som slår meg i bakken. Dessverre kan jeg ikke forklare hvordan, for da spoiler jeg bokens store verdi. Men jeg kan si at jeg sitter igjen og lurer på hvem som er hvem, hvem som reiste, hvem som ble igjen, hvorvidt våre historier går over i hverandre og om jeg er meg eller en annen. En japansk form for magisk realisme, der det magiske ligger sterkt forankret i en nokså traurig og grå hverdagshistorie – en grå magi.
Var dette vanskelig å ta? Kanskje, men jeg sitter igjen med en bok som jeg er glad jeg leste, som det virkelig er verd å bruke tid på, og som selv om fortellingen er delt mellom et England i ukjent nåtid og Japan på 50-tallet, er den så moderne og samtidig universell at jeg bare kan anbefale den. Dessuten tar det ikke lang tid å lese den – og det kan jo være et poeng for folk som kjemper med å la mobilen ligge til fordel for en god leseopplevelse.
Med andre ord: Kazuo Ishiguro er verken gammel eller nedstøvet. Han er fremdeles en relativt ung og anerkjent forfatter som bygger broer mellom kontinenter og mennesker, men han har vunnet og jeg er glad jeg brukte tid på ham. Og bare for å nevnt det: Han er britisk, og han vant Nobelprisen i litteratur i 2017. LOL.
Folk kommenterer