Gratis og uforpliktande verdivurdering
Marit Eikemo
Samlaget, 2018
Hanne er på desperat leting etter drømmehuset. Hun holder ikke lenger ut tanken på å bli boende i en trang leilighet med mann og to barn. Når det så blir ledig et gammelt hus i Lerkeveien med perfekt beliggenhet og prisantydning langt over deres grense, er hun ikke i tvil. Det er huset deres, der skal de bo.
Jeg må innrømme at jeg er fryktelig svak for fine bokomslag, og at grønt er yndlingsfargen min. Men jeg ville også lese Gratis og uforpliktande verdivurdering fordi jeg elsket Marit Eikemos forrige bok, Alt inkludert. De to romanene hører på et vis sammen. De er Finn.no-romaner – forsøk på å beskrive samtids-Norge gjennom vår omfattende bruk av dette utrolig populære nettstedet. For å ta en digresjon, dette er tatt fra Finn.no:
«Hvert år tilbringer hver nordmann i gjennomsnitt 25 timer hos oss. I 2016 ble det publisert i overkant av 8 millioner annonser på FINN.no, og i snitt er 6,3 millioner unike brukere innom markedsplassen hver uke.»
6.3 millioner unike brukere! Det er jo flere enn det er innbyggere i Norge! Og 25 timer i året, der er jo over et døgn! Det sier noe om hvor stor del av livet vårt denne nettsiden er. At Eikemo har bygget to romaner på bruken av Finn.no er virkelig helt forståelig og veldig smart.
Likevel er Alt inkludert og Gratis og uforpliktande verdivurdering to helt forskjellige historier. Alt inkludert forteller om den delen av Finn.no som retter seg mot de i Norges befolkning som har minst ressurser: Gis bort-delen av markedsplassen. Gratis og uforpliktande verdivurdering handler derimot om middelklassefamilien, de antakelig hyppigste brukerne av «Bolig til salgs.»
Tilbake til Hanne, som endelig har funnet drømmehuset, og som nå har en rekke hinder å overkomme. Hun må overtale mannen til å tro at det er mulig å få et hus de ikke har råd til. Hun må overtale banken til å gi henne et bedre lån. Hun må overbevise seg selv om at hun fortsatt vil ha huset tross alt det som taler imot. Hun må planlegge oppussing av huset de ikke har råd til, alene og i stillhet. Og hun må holde på troen om at bare de får dette huset, kommer alt det andre også til å ordne seg. For med en gang en begynner å pirke i denne middelklassefamiliens overflate, kommer ulumskhetene frem på ibsensk vis.
Da jeg begynte å lese Gratis og uforpliktande verdivurdering, begynte jeg fort å irritere meg over Hanne. Hun virker så innmari overflatisk, alt handler liksom om å sammenlikne seg med venner, interiørreklamer og Instagram-bilder av perfekte hjem og perfekte familier. Hun skjønner vel at dette bare er luftslott, eller? Jeg får mer sans for mannen hennes som er fornøyd og glad i den lille leiligheten selv om det er litt trangt, og som synes vennene deres har blitt snobbete. Men etter hvert som jeg leser, begynner jeg også å forstå at dette huset ikke bare er et hus. Det er drømmen hun aldri fikk oppfylt, berget som aldri åpnet seg, for å parafrasere Olav H. Hauge.
Eikemo har en tendens til å ta oppgaven med å beskrive det norske samfunnet så alvorlig at det tipper over i parodien. Det er ikke måte på hvor Hanne skal gå på hver eneste myte om hvordan andre familier har det. Samtidig er det kanskje jeg selv som føler meg litt truffet. Hvem skulle ikke ønske de hadde tid til og var flinkere til en hel masse overflatiske og fine ting som å plante uteplanter og holde leiligheten i perfekt stand til enhver tid. Kanskje spesielt i disse lyse tider hvor støvet synes bedre, og Instagram er fullt av blomstrende hager, balkonger og lekre, sunne måltider.
Gratis og uforpliktande verdivurdering er en underholdende roman. Eikemo skriver veldig lett og drivende, i et språk som er nær hverdagsspråket, uten jåleri. Men selv om den er lett og ujålete og selv om den tenderer til tidvis å parodiere, så er det likevel en kompleks roman, som kommer under huden på deg. Jeg våknet en gang midt på natten mens jeg leste boka, urolig over å komme på Hanne som har erstattet de opprinnelige, uoppnåelige drømmene sine med nye uoppnåelige drømmer, og at det kan fortsette sånn, til man dør. Uff nei, som det heter. Bra bok, anbefales!
Folk kommenterer