Inspirert av Maris innlegg for noen uker siden ville også jeg lese på nytt en favoritt fra barndommen. Det vil si, en favoritt jeg nesten ikke husket noe av. Det er fem år siden jeg sendte et spørsmål til den en gang så geniale tjenesten Biblioteksvar, hvor man kunne få hjelp av bibliotekarer på e-post og sms (En tjeneste som dessverre ikke finnes lenger). Her er spørsmålet jeg sendte:

Jeg husker vagt en barnebok fra da jeg var liten. Det handlet om to barn, en gutt og en jente, som levde i en slags kule/boble i verdensrommet hvor de gikk rundt nakne (det kan hende jeg blander den med Erik Byes sang Vår herres klinkekule, og at det ikke var noen kule). Så tror jeg de reiste til jorda, muligens kan de ha lekt med en kule som var jorda eller kunnet se hva som skjedde på jorda. Jeg må si at jeg husker veldig lite av den, men husker at jeg syntes som barn at den var spennende. Minner dette deg/dere om noe?

Svaret kom fra barneavdelingen på Deichmanske:

Jeg er ikke sikker, men lurer på om det kan være Sven Wernströms bok «Reise på en ukjent planet» (originaltittel: Resa på en okänd planet) du husker. To barn fra en fjern planet kommer til jorda i et eggformet romskip, og bruker ikke klær før de treffer to jordiske barn som forteller dem at de må bruke klær på jorda. Sammen reiser de fire rundt og besøker forskjellige områder i verden.

Fem år senere har jeg kommet så langt som til å lese Reise på en ukjent planet, som kom ut på svensk i 1967 og på norsk i 1971, og når jeg nå leser spørsmålet mitt igjen, er jeg imponert over at bibliotekaren klarte å hjelpe meg. For det virker sannsynlig at det er samme bok, uansett hvor ulik historien er fra den fantasien jeg har drømt opp.

Barna Mikael og Agneta kommer tilfeldigvis over et eggformet romskip som har landet på en fjellkløft nær huset deres. Om bord er en gutt og en jente fra planeten A i et solsystem langt unna, som har reist hit for å lære jorda å kjenne. På planeten A bruker man ikke å gi hverandre navn, men rombarna får raskt navnene Blip og Dia av jordbarna. Blip og Dia er utseendemessig svært lik mennesker, men de tenker annerledes. De tenker «logisk», eller konkret, de vil gjerne ha klare definisjoner og forstå fenomenene til bunns. De begynner raskt å kritisere jordboernes skikker, som de kaller «ulogiske», og konstaterer at jordbarna ikke er spesielt smarte. Gjennom Blip og Dia blir Mikael og Agneta kjent med sin egen planet på en helt ny måte. De reiser med romskipet til deler av planeten hvor krig og fattigdom råder, og gjennom Blip og Dias øyne ser de sin egen art som fiendtlig, voldelig og urettferdig mot sine egne. Romvesenet Blip studerer for eksempel en pistol, og forstår hvordan den fungerer teknisk, men ikke hvorfor den brukes på mennesker. Mot slutten av boken har de to barna blitt en god del klokere enn de var til å begynne med.

Det er lite som stemmer overens mellom minnet og den virkelige boken. I minnet mitt gikk rombarna rundt inne i en boble der det vokste gress, trær og blomster, et slags paradis. Kan det være plantene inne i romskipet jeg husker, de som rombarna tar med seg fra jorda når de reiser? I minnet mitt studerte de to rombarna en tv-skjerm, eller så jorda gjennom en boble eller en kule. Kan det være et minne av skjermen i romskipet, med et kart over jorda? I minnet mitt er Mikael og Agneta nermest ikke-eksisterende, bare som et vagt minne av noen som forklarte noe for de litt forvirrede, nakne rombarna. For én scene vekker minner, og det er den hvor kliss nakne Blip og Dia kommer ut av romskipet og møter Mikael og Agneta, som pent forklarer dem at de må ha klær på seg. På planeten A er klimaet så varmt at det aldri har falt inn innbyggerne å finne opp klær. Blip og Dia er fascinert over oppfinnelsen, men forstår ikke logikken i at man på jorda bruker klær også på steder med varmt klima. Dette må ha vært en scene som fascinerte meg som liten.

Mikael og Agnetas mange forklaringer overfor rombarna vekker svake minner av å ha vært borti liknende scener før, men innholdet i scenene var som forsvunnet, så det føles mer som lesing enn som gjenlesing. Det overrasket meg å finne ut at boken er såpass politisk. Store deler av fortellingen består av scener fra utviklingsland, og de fire barna hjelper til og med en familie med å flykte. Dette er scener som fullstendig har forsvunnet fra minnet, og som igjen gjør meg usikker på om dette virkelig er den samme boken.

Det politiske budskapet treffer kanskje oftere barnet enn den voksne, lett distanserte leseren. Men den voksne leseren, med hennes litteraturvitenskapelige bakgrunn, lar seg derimot engasjere av rombarnas fascinasjon for språk, og spesielt for det å gi fenomener navn. Rombarna forstår ikke hvorfor jordbarna svarer på spørsmålet om hva noe er, ved å fortelle hva det heter. I en interessant scene forklarer Blip at det er forenklende å bruke store begreper som «Sør-Amerika» uten å være klar på hva man legger i ordet, og at det virker som menneskene har altfor lett for å bruke slike «navn» uten å vite hva de betyr. Det er et budskap som går igjen i hele fortellingen om rombarnas møte med jordbarna; at mennesker har lett for å akseptere fenomener vi selv har funnet opp som om de var naturgitte, og slutte å reflektere over dem.

Jeg har et vagt minne av enten å ha hørt boken på lydbok da jeg var liten, eller kanskje at noen leste den for meg. Det fine med å huske første lesning så dårlig er at jeg nå har to minner om akkurat samme bok. Minnene blandes med minner om lek, barnehagetanter og første skoledag, strikkegensere, bilder av verdensrommet, Edens hage, Vårherres klinkekule og egne klinkekuler og mye annet.