Gjenlesing

Hvordan er det egentlig å lese en bok på nytt igjen etter over 10 år, vil man like en bok man elsket som 12 åring da man har blitt 28? Tåler boka det, eller viktigere tåler minnene, selve leseropplevelsen å bli utfordret?

Jeg måtte prøve. Av en eller annen grunn har jeg over lengre tid hatt en trang til å lese Hmm?- Agenten fra SkuRRk av Philip Newth. Den var vanskeligere å oppdrive enn jeg hadde trodd, flere biblioteker hadde fjernet den fra utvalget sitt. Det er et tegn på at det er en stund siden jeg var barn. Det at jeg sleit litt med å finne den igjen gjorde det hele mer spennende.

For meg var den introduksjonen, så vidt jeg husker, til science fiction med romvesner med avansert teknologi og mer avanserte krefter enn jordboerne. Legg til en snakkende kråke, en motvillig 11-årig heks, en sta politimann og miljøbudskap og handlingen kan utspille seg.

Men hva husket jeg egentlig? Jeg husket at hovedpersonen var heks, at hun leste leksene sine ved å legge bøkene under hodeputa på kvelden. Jeg husket at det var en side-kick, men hadde glemt at han var kråke. Jeg mente romvesenet var kamuflert som støvsugerselger og husket ikke hvorfor de kom til jorda. Jeg husket den som spennende og litt morsom.

Ved gjenlesning fant jeg ut at hun var heks, het Mirja (ikke Sabrina som jeg hadde trodd), at støvsugerselgeren absolutt ikke var romvesenet og at side-kicken da var en snakkende kråke. Jeg ble litt skuffet over at Mirja var mye mer sutrete enn jeg husket henne som, men kanskje litt mer realistisk enn enkelte 11-åringer ellers blir portrettert. Boka var ikke kjempespennende for meg som voksen, men den var fortsatt svært morsom. Og kanskje litt morsommere enn jeg husket den. Den snakkende kråka snakker ikke reint, med mindre han virkelig, virkelig vil for eksempel. Moren til Mirja og hennes nye kjæreste blir fanget i de gamle filmene de elsker, noe som er svært fornøyelig da de absolutt ikke kan snakkes til selv om filmen avviker dugelig fra manus. Alt i alt ble det fortsatt en artig leseropplevelse 15 år etter første lesing.

Etter endt lesing lurer jeg likevel på om man skal utsette sine favoritt barnebøker for en slik test. For med endret perspektiv endrer jo ofte leseropplevelsen seg og det kan jo ødelegge litt av de gamle følelsene. Det er ikke sikkert at en hver gammel slager vil tåle en slik test. Selv har jeg lest igjen de fleste Roald Dahl bøker, flere ganger, og det har gått fint. Jeg liker de fleste av de like godt i dag, som jeg gjorde ved første møte. Magien fra Dustene dukker oppigjen nå, akkurat som da jeg var 10 år. Men jeg har ikke turt å lese Valpefabrikken av Anne B. Ragde på nytt. Jeg ble faktisk overrasket nå da jeg googlet hvem som hadde skrevet den. Den gjorde et sterkt inntrykk på meg som barn. Enkelte bøker blir jo klassikere, og det er kanskje disse som står seg best også etter gjenlesing. Derfor  viser det seg at mange foreldre leser sine egne favoritter for sine barn, av det de regner som klassikere. Antagelig med et ønske om at barnet skal like den like godt som dem og kanskje med et ørlite håp om å gjenoppleve magien en selv husker.

Del gjerne dine gjenlesingsfavoritter med oss på twitter og Instagram, tag oss med @bokmerker