Linda Klakken er født i 1979, hun driver bloggen The Boring Store og hun er min skriveheltinne. Hun har vært min heltinne siden jeg fant bloggen hennes for noen år siden, og jeg har venta og venta og venta på at hun skal utgi noe. Da Flamme Forlag åpna dørene i 2008, slapp de en del singler, og en av dem var Om en eller annen, men ikke hvem som helst, fikk lyst til å være nær deg, for eksempel meg. Her bidro Linda med det vakreste diktet jeg har lest i mitt liv, og for å rope hurra for at hun endelig er å finne i en bokhandel nær deg med boka Den siste beatpoeten (Flamme Forlag, 2010), så skal jeg dele det diktet med dere nå. En smakebit/anbefaling/omtale av selve boka hennes kommer nok også, når jeg har fått lest hele, men som sagt, i dag – sett på Van Morrisson, len deg tilbake, gi meg fem minutter:

JEG ER IKKE KLAR ENNÅ (GI MEG FEM MINUTTER)
(fritt etter Ancient highway)

jeg går langs veien
i utkanten av byen
og sola ligger på åskanten
som et rødsprengt øye
og jeg går den veien
som er tråkka opp
for alle og enhver
jeg går den veien
som foreldrene mine
har gått før meg
og vinden dytter
prærierasket av gårde
og jeg roper ut i ødelandet

jeg er ikke klar ennå
gi meg fem minutter

og jeg hører et orkester
langt der framme
en fyr spiller trompet
i støvete hvit dress
og bandet heter Velkommen
og låta heter Hjem
og trompeten plystrer på meg
med en tristhet
a la Hank Williams

og elva flommer over
eller bekken, om du vil, ja, bekken
den renner gjennom meg
når jeg går langs den veien
og tenker på den gulnede sommeren vi møttes
og jeg prøver å huske hva vi snakka om
etter at vi slukka lyset
og frokostene våre, tusenvis av frokoster
pulverkaffe og rista brød med smør
og barna på stellebordet
og andre små øyeblikk
og jeg går langs den veien
i utkanten av byen
og roper til det som er større enn meg
roper fordi du var en slags velsignelse
selv om jeg ikke alltid sa det

jeg er ikke klar ennå
gi meg fem minutter

jeg står på stasjonen
og ser gamle venner vinke farvel
med tommelen i været
og sigaretten i munnviken
og sola er i ferd med å forsvinne
på en helt vanlig fredagskveld
i utkanten av byen
og jeg ser mot horisonten
på lufta som dirrer av støy over hustakene

jeg er ikke klar ennå
gi meg fem minutter

for du kommer til å gråte
du kommer til å gråte
når sola står opp igjen
over åsen, med en tøtsj av undring
og jeg legger meg inntil den nakne ryggen din
en omfavnelse du sanser som et barometrisk skift
et trykk i lufta
og jeg sier at det kommer til å gå bra
på en helt vanlig lørdagsmorgen
og katta skraper med poten på vinduet ditt
og regner klapper bare for deg
og ballspillende barnebarn suser mot deg
og kinoturene løper gjennom nervesystemet

og noen år senere
kommer du kanskje gående
i den gamle morgenkåpa
og veiver med armene
slik du gjorde da vi var yngre
og en av oss måtte dra
og jeg løfter hånda til svar
og bandet heter Velkommen
og låta heter Hjem