Lettbeinte bøker for damer føyses ut av det ene kretsløpet etter det andre før de blir stående på stranden med fellesbetegnelsen chick lit. Jeg kan tåle denne tittelen jeg, men da synes jeg at vi i ærlighetens navn kan ha et tilsvarende navn for herreromaner. Herreromaner bruker markører slik Carrie Bradshaw bruker Manolo Blahnik, og også herreromaner handler om hvordan man skal sjonglere jobb og kjærlighet. Det er bare det at slike herreromaner ofte kalles «romaner», og så er de liksom almengyldige på en helt annen måte enn chick lit-en. Vel, jeg lar ikke herreromanene slippe unna så lett, jeg tenker de må hete noe tilsvarende dust. Derfor er dette fortellingen om sommeren jeg leste pikk lit.

Pikk lit: Sjangerfiksjon om det å være mann, ofte lettbent og humoristisk. Selges gjerne som pocketbøker. Pikk lit regnes ikke som en subkategori av krim, fordi den til tross for spenningsmomenter like mye handler om karriere og familieliv. Typiske temaer for pikk lit: Unge menn, karriere, kjærlighet, jakten på det perfekte liv.
– Storrustpedia

Jeg hadde selvfølgelig mange bøker på leselisten, men av ulike grunner endte jeg opp med å lese – i relativt rask rekkefølge – Verdensmestrene, Hauk og due og Fyrsten. Og jeg er ikke en gang en spesielt stor fan av Henrik Langeland. Men fankern: Langeland har knukket en eller annen kode. Den samme koden som gjør at jeg ser episode på episode av enkelte tv-serier. Han skriver så innmari tilgjengelig. Det er vel kanskje derfor han også kan leve av å undervise i fortellerteknikk.

Særlig Fyrsten (2013) er interessant for å forstå hva pikk lit er. Fyrsten følger opp Wonderboy (2003). Den handler om Christian von der Hall som kræsjer brutalt i dotcom-boblen. I denne boken er det gått 13 år, og Hall er nå kommunikasjonsrådgiver for Høyre i valget 2013. Hans Christian Vadseth, kommunikasjonsrådgiver i First House, har skrevet godt om boken i Morgenbladet – den anbefales hvis du vil lese en god anmeldelse av boken. Det som følger her hos meg er bare raljering.

For det er lett å raljere. Det er så sprøtt hvordan Langeland skriver så konkret om Oslo: Christian von der Hall «kjører ikke til jobben», nei han «setter seg inn i Volvo Freeranger F50en, rygger langsomt ut av parkeringsplassen som er dekket av grus, svinger til venstre på Carl Kjelsens vei, til høyre ned Maridalsveien, litt langsommere gjennom Tåsenrundkjøringen…» På samme måte som spisestedene skal forklares nøye og veibeskrivelsene er fra Google Maps er han også tydelig med markørene: Han drikker ikke «vin», han drikker «en dyprød Chateau au Commebriand fra 2006». For kjennerne av disse miljøene kan det sikkert være interessant. Jeg kjenner at det gjør meg litt sliten.

Samtidig tennes jeg av det. Jeg tok faktisk turen til Havnabakken 45 på fredag, for å se hvilket hjem Langeland har plassert Christian van der Hall i. Det viste seg å ikke finnes. Jeg ble fortørnet. Og innså at jeg var på god vei til å bli helt skrullete. På samme måte på lørdag: Jeg ble kjørt hjem, og fortalte kameraten min at jeg hadde lest Fyrsten, og begynte å fortelle om den. Jeg avbryter meg selv: «Men hæh, i alle… Det der er jo Henrik Langeland!» For plutselig syklet Langeland ved siden av oss. Ironisk nok syklet han i Kierschows gate.

Fordi Fyrsten er en bok hvor alt foregår i randsonen av det virkelige Oslo kjennes det fint å skrive om Fyrsten hvor jeg trekker fiksjonen ut igjen i mitt eget liv. Det jeg egentlig sier er selvfølgelig dette: Les Fyrsten eller andre Langeland-romaner hvis du trenger god pikk lit. Om du ikke får århundrets leseropplevelse tror jeg i alle fall du ikke vil angre.