Jeg er glad i bøker som ikke krever at du leser dem fra perm til perm. Jeg liker bøker man kan åpne på en helt tilfeldig side og finne en fin tekst, et bilde, et sitat, kanskje et dikt, og så kan man lese det, eller se på bildet og lukke boka igjen om man vil. Eventuelt kan man bla videre, åpne på andre tilfeldige sider, og på hver side finnes en liten overraskelse. Jepp, jeg er glad i bøker som er som en collage. En samling fine ting, om du vil.

Så da kommer det vel neppe som en overraskelse at ei av mine yndlingsbøker er kultklassikeren Frys. Jeg husker ennå hvor jeg kjøpte den. Universitetsbokbutikken kalt Akademisk Kvarter  i Tromsø, jeg tror det var under mammutsalget, det var i alle fall vinter og etter jul, for jeg leste stadig i boka på bussen mellom byen, universitetet og Prestvannet, der jeg bodde. Spesielt husker jeg at jeg leste brevene fra Stalingrad, de brevene tyske soldater skrev hjem til familiene sine, til kjæresten, kona, faren, mora. De var forfrosne, de mangla mat, de skulle aldri komme seg hjem igjen, de skulle aldri komme ut av den strenge russiske vinteren i live. Og de skrev brev, så de kanskje engang ville nå fram til familiene, til de menneskene de så gjerne ville se igjen, slik at brevene kunne være deres siste ord til dem, et farvel.

Ingen kan komme å fortelle meg at kameratene mine døde med ordet «Deutschland» eller «Heil Hitler» på leppene. Mennesker dør, det lar seg ikke nekte for; men deres siste ord går til moren eller til den de har aller mest kjær, eller de roper bare om hjelp. Jeg har sett flere hundre falle om og dø […] alle ropte, hvis de kunne, om hjelp eller etter et navn som likevel ikke kunne hjelpe dem.

Dette ikke er en bok som handler om noe i den forstand at her er plot, historilinjer, oppdiktede personer, liksom-liv, men den handler fremdeles i høyeste grad om noe: hvordan det var å være menneske i det tjuende århundret, mellom verdenskriger, popkultur, poesi og hverdagshendelser som forandrer livet ditt. Det er bildet av tenåringsjenta og hennes yngre bror som faller ned fra en brennende bygning (hun dør, han faller på henne, overlever), det er bildet av en druknet på stranda, omringet av folk som ser på og den vakre jenta i badedrakt osm ser rett i kameraet og smiler, det er den unge mannen i hvit skjorte og slips som henger utenfor Golden Gate Bridge og vil hoppe, men til slutt tar handa som strekker ut mellom rekkverket.

Her er det periodiske system, solsystemet, utdrag fra Hiroshima, min elskede, menneskets alle ben, utdrag fra Frihetens øyeblikk spiller mot et fotografi av en kvinne fra en brasiliansk indianerstamme som henges opp ned i et tre for å hogges i biter med macheter, Skapelsesberetningen ses i samspill med «sigøynere på vandring»: en høygravid kvinne og en mann i stekende sol.

Filosofi, poesi, fotografi. En lesermanual fra Virginia Woolf, «Om meningen med livet» fra Albert Einstein.

Jeg tenker at den som ikke finner noe som rører eller begeistrer i Frys er et menneske jeg vil ha lite til felles med. Kan hende det er snevert av meg. Kan hende det sier noe om Frys‘ breddeappell. Jeg tror uansett du kommer til å elske den. Du, ja. Nettopp du.