First we take Montreal

The favourite game
Leonard Cohen
Utgitt første gang i 1963
Oversatt til norsk 1972, Yndlingsleken

«Hm. Hm,» sa bibliotekaren da hun lette gjennom de reserverte bøkene og ikke kunne skjønne hvordan deres enestående system kunne svikte. Hun lette nemlig etter en CD. På lappen hennes stod det jo at jeg skulle ha noe av Leonard Cohen.

Både for bibliotekarer og oss andre er Leonard Cohen mest kjent for sin sangkarriere, og da særlig kanskje som forfatteren av «Hallelujah». Mange kjenner også «So Long Marianne», «I’m Your Man», «First We Take Manhattan», og forrige fredag hadde 76-åringen konsert i fullsatt Oslo Spektrum, etter å ha vært i på Moldejazzen i fjor.

Jeg var på konserten, og i tillegg til å høre på sangene for å varme opp, leste jeg også Cohens debutroman. Den solgte aldri særlig bra, og han skrev bare én roman til. Som romanforfatter slo han aldri gjennom, men han har utgitt 10 diktsamlinger. The favourite game er likevel blitt omtalt som Canadas Catcher in the rye, og at den skal også være én av Canadas ti beste bøker fra 1900-tallet.

Jeg skjønte fint lite av boken i starten, fordi den hopper fra situasjon til situasjon uten forklaringer. Vi følger Lawrence Breavman gjennom oppvekst og de tidlige 20-årene, et liv han i hovedsak bruker på å beundre ulike jenter og kvinner som kommer hans vei. Men ved å lese kapitlene uavhengig av hverandre og ikke tenke på hvordan dette «nå egentlig hang sammen kronologisk», fikk jeg flere fine leseopplevelser.

Bokens styrke er det poetiske og skarpe språket, og det er kanskje en enkel slutning å trekke når Cohen senere har utmerket seg som poet. Sannsynligvis ville jeg ikke lest boken om det ikke var for forfatternavnet, og skal jeg være ærlig ville det ikke vært et stort tap for meg. Men The favourite game har, som The catcher in the rye, den kvaliteten at den kan treffe enkelte lesere uhyre presist, hvis den blir lest på rette tidspunkt og i rette sinnsstemning. 

«How ardent you are,» Tamara said theatrically. «Tonight you are my ardent lover. Tonight we are gentry and animals, birds and lizards, slime and marble. Tonight we are glorious and degraded, knighted and crushet, beautiful and disgusting. Sweat is perfume. Gasps are bells. I wouldn’t trade this for the ravages of the loveliest swan. This is why I must have come to you in the first place. This is why I must have left the others, the hundreds who tried to stay my ankle with crippled hans as I sped to you.»
«Horseshit,» I said.