Podcast
Jeg er interessert i hvordan litteratur kan si noe om virkeligheten og hvordan vi gjennom å utforske fiksjon og poesi kan komme nærmere en sannhet. For ikke så lenge siden ble jeg anbefalt podcasten The Conversational Nature of Reality in David Whyte. Det er et intervju med David Whyte krydret med noen av hans dikt. Jeg har ikke lest noe av ham, bare hørt diktene han resiterer, men samlingene hans er allerede skrevet opp på ønskelisten. Kanskje også boken The Heart Aroused: Poetry & the Preservation of the Soul in Corporate America, en tittel som vekket min nysgjerrighet.
Jeg liker måten Whyte snakker på nesten like mye som diktene. En av mine umiddelbare favorittsetninger var «We have so many allies in this world, including just the colour blue in the sky, which we are not paying attention to». Og det virket som om han bruker frasen «Poetry: language against which we have no defenses» som et slags slagord. Det var interessant hvordan han snakket om poesi i sammenheng med organisasjoner og selskaper, det er ikke en kobling jeg ofte kommer over. Han snakker om poesi som en måte å kommunisere på, et språk som noen ganger kan snakke sant om ting som for eksempel naturvitenskap aldri en gang kan kommentere. En erfaring han gjorde da han jobbet som forsker på Galapagos. Han beskriver poesi som det punktet i samtalen hvor du virkelig trenger at den andre forstår. De snakker også en del om hvordan man utvikler seg som menneske og hva det vil si å leve.
Intervjuet er gjort av Krista Tippett for radiostasjonen/nettsiden/podcasten On Being, mer info finner du her.
Poesi
I høst var jeg på en bok- og magasinfestival her i Toronto kalt Word On The Street. Det var ikke noen jeg spesielt ville se, eller bøker jeg hadde planlagt å kjøpe, så jeg vandret for det meste rundt og hørte på noen opplesninger og intervjuer som virket interessante. Min favoritt denne dagen var Susan Holbrook som leste dikt fra boken sin Throaty Wipes. Jeg liker når poesi er morsomt og denne diktsamlingen virket både morsom og leken i innhold og form. Dessuten svarer den blant annet på hva poesi er og hvordan bredbånd fungerer.
Picture a Vacuum
Jeg har lenge vurdert om dette er relevant på en bokblogg, men nå som Bob Dylan har vunnet nobelprisen tar jeg sjansen. Everybody Down, et album av Kate Tempest. Hun har gitt ut diktsamlinger som jeg ikke har lest, men jeg har hørt en del på musikken hennes og sett noen videoer av at hun fremfører dikt på YouTube. Hun har litt av den samme innlevelsen når hun fremfører tekst som stereotypien av en karismatisk frikirkeprest, som jeg ikke vet helt om jeg liker med slampoesi. Jeg føler jeg blir manipulert til å føle, men allikevel liker jeg det. Mulig det har med den herlige engelske dialekten som jeg personlig er litt svak for. Det er også mulig jeg automatisk tillater flere følelser og klisjeer i musikk enn når jeg leser, eller søker en litt annen opplevelse. På plata Everybody Down har hun et stort persongalleri og sangene utgjør en helhetlig historie som tegner bilde av et samfunn. Hun maler frem veldig dramatiske situasjoner og kjente problemstillinger. Det er en slags stemning av desperasjon gjennom hele, som noen steder funker veldig godt, men andre steder blir det litt for mye. Jeg greier ikke helt bestemme meg, men greier heller ikke slutte å høre på. Sjekk den ut.
Philippa Rice
Soppy er en veldig søt, grafisk novelle, tittelen er egentlig den eneste beskrivelsen du trenger. Er du ulykkelig singel eller bitter, ikke les den, med mindre du liker å lese om romantikk og gråte mens du synes synd på deg selv. Boken er en samling scener fra et forhold, først bor de alene, så flytter de inn med hverandre. Det er bare et par bilder som er viet til å vise en retning i fortellingen, den er veldig lite plottdrevet. Poenget med boken er heller at scenene fra forholdet er veldig gjenkjennelige, noe som gir en veldig personlig og nær leseropplevelse. Nå er det jo snart jul, en veldig fin og soppy gave å gi til en kjæreste kanskje… Man kan smugkikke på den her.
Folk kommenterer