Fantasy-sjangeren er en sjanger der det produseres mye tekst som leses raskt og er raskt glemt. Men hvilke bøker er likevel verdt å få med seg? Og kan de anbefales på en halvside?

The Heroes
Joe Abercrombie
Gollancz, 2011

Jeg har nylig lest The Heroes av Joe Abercrombie. Abercrombie er en forfatter som skriver bøker der han river ned eller vrenger fantasy-sjangerens virkemidler, og dette er den beste boken hans til nå. Hvem skulle tro at man kan skrive en god, nærmest filosofisk bok om hvordan vold er en dårlig konfliktløser, satt i en fantasiverden med kvasivikinger, riddere og trollmenn. Og hvilke trollmenn er de ikke: Bayaz, First of the Magi, er tilbake fra Abercrombies tidligere bøker og han er om mulig en enda større arrogant drittsekk enn i The Last Argument of Kings. Den eneste realistiske Gandalf-versjonen jeg noen sinne har lest, Bayaz er en fascinerende karakter.

The Heroes handler i sin helhet om et slag mellom to motstående kongeriker i Abercrombies ganske interessante univers. Slaget står om en fullstendig uvesentlig høyde kronet med en rekke kampesteiner med navnet, ja nettopp, The Heroes. Av ulike grunner både politiske og byråkratiske ender begge sider opp med å bli ”tvunget” til kamp om denne strategisk irrelevante høyden. Det hele går blodig for seg, men Abercrombie spiller på hele sitt register av litterære virkemidler og gjør at selve slaget kommer i bakgrunnen for karakterene. Hovedpersonene Bremer dan Gorst, Cauden Craw, Caulder og Finree dan Brock gjennomgår alle fire en rivende karakterutvikling gjennom bokens 3 dager lange handling, og  en rekke bipersoner som fyller ut rekkene av interessante karakter.

Jeg ble særlig imponert over et  kapitel der forfatteren går bort fra hovedpersonene og følger forskjellige menn fra begge sider i slagets hete. Når en karakter dør, flyttes synsvinkelen og handlingen til denne personen, og vi følger ham til han lider sitt endelikt. Slik hopper fortellingen gjennom slagscenene med overraskende finesse, og greier på mesterlig måte å formidle forvirringen og kaoset som herjer i krigshandlinger.

«Pity the land that is in need of heroes»

På tross av dette er ikke boken først og fremst om krig, men om hva krig gjør med mennesker som utfører den. Boken er aldri voldsforherligende, og ikke episk eller herosk på noen måte. Den er heller herlig fatalistisk, og volden vises som patetisk og unødvendig samtidig som den drives frem av ubøyelige sosiale krefter i samfunnet. Boken dekonstruerer i høy grad konseptet helter, både som et militært konsept og som en  av fantasisjangerens virkemidler. Dette er en fantasy-bok til ettertanke, og det mer enn noen av de andre bøkene Abercrombie har skrevet. Bare det gjør den spesiell, og hvert å lese. Så lenge du tåler litt blod, svette og tårer…