Jeg var rundt femten da jeg møtte Nordahl Grieg for første gang. Vi skulle skrive en forfatter og en analyse av et av hennes eller hans verker. I norskboka hadde jeg lest litt om Grieg, men han hadde ikke fått så mye plass. Jeg hadde selvfølgelig lest noen dikt av han, men jeg ville vite mer. Jeg lånte Ung må verden ennu være på Heggedal bibliotek, og siden har Grieg alltid vært hos meg. Det finnes ingen som Grieg lenger; rikmannssønnen som ble sendt til sjøs for å bli ordentlig mann, forfatteren som alltid levde i skyggen av slektas store kunstner Edvard, dikteren som elsket frihet, idealisten som endte sine dager i en bombetokt over Tyskland. Med Ung må verden ennu være tok han meg med storm, og jeg er fortsatt lojal mot han nesten ti år senere.
Ung må verden ennu være ble han siste bok, og handler om den konservative overklassemannen Leonard Ashley som er i Moskva for å forske på ”det moskovittiske keiserdømme i siste halvdel av det sekstende århundre, med engelskmannen Giles Fletcher som den centrale figur”. Stalin styrer Sovjetunionen med jernhånd. Det går mot borgerkrig i Spania. Det er spennende tider, men Ashley søker tilflukt i fortiden. Boka har et spennende persongalleri, der vi møter amerikanske journalister på jakt etter en god historie, nordmenn i krig i Spania, kapitalister som nådeløst tjener penger på samme krig, unge kommunister som ser optimistisk på fremtiden i USSR og eldre russere som har resignert. Det er spennende å følge alle sammen, enten de er på vei mot avgrunnen eller en lys fremtid. Jeg blir aldri ferdig med historiene, de ligger i bakhodet og kverner. Dette var romanen som viste meg hva litteratur kan være, og åpnet døren til voksenlitteraturen for meg. Jeg har ikke sett tilbake siden.
På samme tid leste jeg opp på Nordahls liv. Jeg lærte at han hadde vokst opp i en velstående familie, men så sendt til sjøs for å bli en ekte mann og greie seg uten pappas lommebok. Håpet var vel kanskje at han skulle forlate drømmen om å bli forfatter, men Grieg skrev dikt om bord og småironiske brev hjem der han klaget over hvor dårlig råd han hadde (ingen greier seg vel på så lite? Svaret hjemmefra var vel at vanlige folk gjorde det). Resultatet av livet på sjøen ble diktsamlingen Rundt Kap det gode Håp: Vers fra sjøen. Broren Harald ble forlegger og utga senere Nordahls bøker. Faren deres skal ha vært svært misfornøyd med forfattersønnen og skal ha uttalt at det bare var en sann kunstner i Grieg-slekta. Tenk dere de juleselskapene der brødrene Grieg snakket om bokhøsten, mens far i protest spilte ”I Dovregubbens hall” i bakgrunnen!
Da tyskerne invaderte Norge, meldte kommunisten Nordahl seg til tjeneste. Han skal ha vært med å frakte verdifull last til England, og jobbet som krigsjournalist fra samme land. Diktet ”17. mai 1940” var viktig for nordmennene hjemme som hørte på radio i smug. Grieg mente også at man ikke kunne skrive om krig uten å selv oppleve det, en overbevisning som skulle bli skjebnesvanger. Han satt i et jagerfly som bombet mål i Tyskland, som ble skutt ned. Han levde uten tvil et dramatisk, men for kort, liv. Jeg synes han var den tøffeste forfatteren jeg visste om.
At Grieg ble min helt litterært og menneskelig, tror jeg har mye å gjøre at jeg at leste han som tenåring. Alt, til og med bøker, blir mer intenst når man er femten. Det er som Strømsborg skriver i Furuset: ”Når hjertene deres slår, så slår de på en annen måte enn mitt og ditt. De dundrer, svulmer og trekker seg sammen kraftigere enn hos deg og meg”. Jeg tør ikke å lese hele boka nå, for hjertet mitt slår ikke på samme måte lenger. Hva hvis boka ikke oppleves like spesiell nå som da? I stedet for leser jeg utdrag, for jeg vet jo hvor alt er. Trenger jeg å lese noe om kjærlighet, leser jeg kapittelet om journalistekteparet der hun må vekke mannen sin for å fortelle at hun elsker ham. Hun mener ikke at det han som får møtet Stalin, men Stalin som får møte ham. Jeg lukker øyene og hører ekkoet av tenåringshjertet mitt som dundrer og svulmer av tanken på hvor storslått kjærlighet kan være. Og når jeg åpner dem igjen, synes jeg at jeg ser skyggen av Grieg i trenchcoaten i øyekroken.
Folk kommenterer