I fjor høst leste jeg Et lite liv, som du kan lese mer om her. Jeg tenker tilbake på den som en «bra bok, men…», det var til tider en litt ambivalent opplevelse. Jeg likte veldig godt fokuset på vennskap, karakterene var interessante og jeg likte godt hvilke funksjoner de utgjorde i romanen. Hanya Yanagihara trakk også frem flere interessante aspekter ved seksualitet som jeg ikke har funnet i en roman før. Men da som nå, merker jeg at jeg er skeptisk til overloaden av traumatiske situasjoner. Jeg vet ikke om skeptisk er riktig ord. Jeg mener ikke at, man ikke kan eller burde, skrive bøker om så dramatiske hendelser, men det føles litt juks. Litt som om man manipulerer frem en følelsesmessig reaksjon hos leseren, så leseren skal føle masse(!) og at dette «så klart er fordi boken er bra skrevet», ikke på grunn av hvilke følelser en slik hendelse naturlig fører med seg. Kanskje jeg mistenker at det å vekke leserens følelser på den måten gjør at man føler man får en «opplevelse» og dermed synes det er en bra bok, istedenfor å tenke det er en bra bok fordi det er «god litteratur». Jeg synes absolutt litteratur kan vekke følelser og at dette kan være et kvalitetstegn, men kan det ikke også være en enkel løsning for å underholde? En slags «emotional porn». Jeg vil ikke si at Et lite liv faller inn under den siste kategorien, men jeg husker jeg var skeptisk til om jeg ville definere boken som bra nettopp på grunn av slike funderinger (om det er meningsfullt å dele bøker inn i kategoriene «bra» og «dårlig» får bli et innlegg for fremtiden).

For kanskje en måned siden var jeg på et slampoesi-event i Toronto. Stort sett unge poeter, veldig kule folk, alle med sin individuelle klesstil, poesien derimot var til tider skremmende lik «alle andres». Rim er tydeligvis lov i slam (har aldri vært vitne til så mye rim i en poesisammenheng noen gang!), det var det første som vekket sjokk og emosjoner. Nesten alle linjene rimte og diktene fremførtes på omtrent samme måte; samme toneleie og rytme, med en veldig insisterende stemme. Dette er til dags dato mitt første og eneste møte med slam, så jeg vet ikke om det alltid er sånn, men slampoesien akkurat denne kvelden hadde påfallende tendenser. Det fungerte sånn at grupper i publikum skulle gi poeng fra 1 til 10. Etter hvert begynte det å bli ganske klart at diktene som handlet om rasisme, sexisme, omskjæring av kvinner, mobbing osv. automatisk fikk litt mer poeng enn de andre diktene (med noen unntak). Samtidig var ikke disse diktene verken originale eller spesielt godt skrevet. Kanskje publikum ble revet med fordi de var enige i hovedpoenget? Og er man enig er man stor sett mindre kritisk. Poenget jeg prøver å få frem virker ekstra tydelig i en sjanger hvor tekstene skal vekke en kjapp reaksjon hos publikum. Det er sikkert fristende å bruke veldig store temaer, politiske statements eller personlige fortellinger om trakassering, for at publikum skal bli følelsesmessig engasjert. I hvert fall siden det viser seg at det er dette som gir poeng og applaus. Det er ikke rart hvis kvaliteten på selve diktet kommer i annen rekke.

God litteratur skal greie å vekke engasjement og følelser hos leseren, er ikke det noe av poenget med litteratur? Gi deg en opplevelse, få deg til å føle noe, fremprovosere en type omsorg for karakterene. Er det «juks» å bruke traumatiske hendelser og engasjerende politiske temaer eller er det et nødvendig aspekt ved boka? Er det genialt eller er det lat manipulasjon? Er det stor kunst fordi det greier kommunisere med noe dyp inni oss uten å blande inn fornuften, eller er det fordummende underholdning når det trigger spontane reaksjoner på den måten? Jeg vil tro både ja og nei, og det spørs hvilke andre kvaliteter boken eller diktet har, men jeg synes det er interessant å tenke over når jeg selv leser tekster. Bli mer oppmerksom på «litterære snarveier» og stille meg kritisk til hvorfor man blir «revet med» av visse bøker. Hæsjtægg «ingen liker å bli lurt».