– Har du noen gang lest en bok to ganger? spurte en venninne meg en dag.
– Daah, selvsagt! svarte jeg overlegent.
– Hvilke da? fortsatte hun spent.

Hm. Ja, hvilke da? Bortsett fra skjønnlitterære pensumbøker kom jeg ikke på annet enn alle de barnebøkene jeg har lest til filler opp igjennom årene. Ikke en eneste voksenbok dukket opp i hukommelsen.

Jeg kunne imidlertid i flere år sitere store partier av Lise og Lotte – eller omvendt utenatt. Mamma måtte spille inn Per Pusling på kassett til meg fordi hun var så lei av å lese den høyt for meg. Senere ble bøkene om Ina Rieger og operasøsteren Assi et hvilested fra hverdagen der alle var snille og livet alltid ordnet seg til det beste for alle.

Men så er jeg jo vokst opp i en annen generasjon enn dagens barn. Anne Cath. Vestly er etter sigende ut, og inn kommer bøker om monstre, trollmenn, Frøken Detektiver med mobiltelefon og serier om snakkende dyr med magiske krefter. Utvalget er enormt, og junglen av både bøker og film vokser stadig. Da jeg var liten, hadde vi ikke en gang videospiller i huset.

Likevel er det en ting som har slått meg. Hvor stort utvalget enn blir, velger de søte små som regel samme taktikk som jeg selv sverget til for drøye ti år siden: de ser seg ut noen klassikere som de leser om og om igjen til de kan dem utenatt. Noen gjør det kanskje i smug, som undertegnede, fordi de vet at de heller burde kaste seg over alt det nye og spennende som finnes der ute. Men de klarer ikke å la være, de bare må lese det gode slutten én gang til – se at det går bra også denne gangen.

Hvorfor? Ja, det har jeg lurt på. Det handler kanskje om vane, trygghet og latskap. Men jeg velger likevel å tro at det har like mye å gjøre med den magiske verdenen som bøkene tar oss inn i – særlig som barn. Har man først funnet seg et univers hvor man trives, ønsker man å returnere om og om og om igjen. Man vil la seg oppsluke av en verden som man kjenner som sin egen, med personer man har lært å bli glad i.

Kanskje er dette bare vrøvl skrevet av en boknerd som faktisk trodde (eller tror) at Knerten var en levende trerot, og som lenge lette etter sin egen trerot å bli venner med. Men jeg tror jeg har rett likevel. For det finnes jo andre der ute som håpefullt har trykket fingeren mot enhver spiker de kom over i en alder av syv år og stille hvisket «kilevippen» i håp om at noe spennende skulle skje. Det finnes, gjør det ikke?