Et åpent sinn

Locke and Key
Joe Hill og Gabriel Rodriguez
2008-2011, IDW Publishing

Det er en morsom, og litt ironisk, tilfeldighet at en tegneserie som har tittelen Locke and Key faktisk er avhengig av at leseren møter den med et åpent sinn og uten å legge for mye vekt på første inntrykket. I utgangspunktet virker serien som en grei grøsserfortelling med noen enkle metaforer og et opplagt mysterium som raskt er avviklet. Et skummelt gammelt herskapshus, en familie med problemer og noen mystiske nøkler. Familien heter til og med Locke, om det skulle være noen tvil om hva temaet her er. Det hele virker forferdelig ordinært, og blir ikke reddet av Rodriguez ordinære tegnestil, som mangler det lille ekstra som kunne gjort serien mer dyster og skremmende. Man kan derfor tilgis om man etter første nummer alt har gjort seg opp en mening om serien, og flytter den bakerst i lesebunken. Det vil likevel være en stor feil, for i Locke and Key har vi kimen til noe virkelig bra.

Fortellingen begynner som sagt som en familiefortelling om en mor og hennes 3 barn som flytter til familieherregården etter at farens død. Det viser seg snart at det er mye familien ikke vet om sin far, hans familie og arven han har etterlatt seg. Da særlig et sett med nøkler som åpner alt fra konsepter til tanker, og nærmest gir ubegrenset kontroll over virkeligheten. Nøklene kan for eksempel åpne sjelen, sinnet, hukommelsen eller konsepter som tid og rom. Dessverre er bruken av dem ikke akkurat en god ide om du ønsker å bevare din mentale helse, noe familien snart finner ut.

Serien fungerer delvis som en krysning mellom Narnia-bøkene og en Lovecraft-grøsser, men utvikler seg i en retning som utforsker psyken til hovedpersonene. Den totale friheten som nøklene gir er besnærende og svært farlig, og kan tas som et argument for viktigheten av grenser for å gi livet struktur. Dette kommer til uttrykk i interaksjonen mellom barna og moren, mellom moren og resten av verden og ikke minst hos seriens antagonist, et vesen som har brukt nøklene i en slik grad at jeg ikke helt vet om man kan kanne han/henne en mann/kvinne/menneske.

Locke and Key er en fasinerende tegneserie, men jeg er kanskje litt for positivt innstilt. Serien defineres først og fremst av dens potensial, som den til nå aldri helt klarer å nå opp til. Hill ser ut til og ikke ville løpe linjen ut og gå fullstendig vekk fra eventyr- og grøsser konseptet som startet serien. Dette er den svakeste delen, når fortellingen går bort fra karakterenes psykologiske problemer eller misbruk av de magiske nøklene mister den mye av sin egenart. Rodriguez tegninger er den typen som man verken liker eller misliker, de har sin funksjon og lite annet. Når også handlingen blir normal og forutsigbar blir derfor helheten ganske tam.

Likevel er Locke and Key en tegneserie som man med fordel kan følge. Serien blir nærmest uten unntak bedre etter som nummerne går, og den er på ingen måte ferdigskrevet. Jeg har derfor store forhåpninger om at potensialet endelig skal bli skikkelig realisert i neste nummer.

Som så mye annet for tiden skal også Locke and Key bli TV-serie. Jeg er i utgangspunktet positiv, selv om det er Fox som står bak. Jeg er likevel stygt redd for at alle de interessante delene av serien vil bli skrevet ut til fordel for noe enklere og mindre utfordrende for TV-seerne. Nå vel, Miranda Otto og Sarah Bolger skal spille hovedroller, så jeg må vel ta en titt når den tid kommer.