The Invisibles
Grant Morrison og en rekke tegnere
DC Comics Vertigo, 1993-2000, 59 nummer.
“Say you want a revolution”
Tror jeg har nevnt tidligere at Grant Morrison er en artig skrue. Han skriver tegneserier som er surrealistiske og til tider litt vel tunge, særlig når han prøver å legge dypere meninger på serier som Supermann. Heldigvis har han skrevet om mye annet opp gjennom årene, og The Invisibles er vel noe av det beste han har fått til. En hyllest til kaos og anarki skrevet i den grafiske romanens gullalder, og ikke så forvirrende at man ikke kan følge den røde tråden. Serien er likevel så lang og innviklet at jeg tror en rask overgang og anbefaling holder i denne omgang.
Vi følger i første omgang Dane McGowan, en intelligent ung mann med autoritetsproblemer. Etter at han prøver å brenne ned skolen sin blir han sendt til en korreksjonsanstalt. Det viser seg å være et ganske forferdelig sted drevet av unevnelige vesner fra en annen dimensjon. Dave blir heldigvis reddet ut av en mann med gassmaske, høyt hår og en haug med automatvåpen, og slik kommer Dave i kontakt med ”De Usynlige”.
Som mange av Morrisons senere verk er opposisjon et viktig tema i The Invisibles. Han snur konvensjoner på hodet, slik at det ordnete samfunnet er fienden og terroristene heltene. De fleste store organisasjoner i samfunnet er infiltrert av vesen fra den Ytre Kirken, en organisasjon som ønsker å ta kontroll over menneskeheten. De tåler ikke kaos og anarki, og kan ikke trenge inn i vårt univers i uordnete sinn og områder. Derfor er deres motstandere for det meste små terrorgrupper av samfunnets utskudd. Hovedpersonene i serien står alle utenfor samfunnets normer, enten som uteliggere, transvestitter, anarkister eller rett og slett sinnsyke. Det er interessant fordi serien kan leses som en rekke vrangforestillinger Dave har pådratt seg i et forsøk på å flykte fra virkeligheten og gi seg selv legitimitet. Dette er ikke en populær tolkning, men den kan ha en viss basis om man kikker serie nærme i sømmene.
The Invisibles er en veldig spirituell serie, og budskapet er igjen anti-autoritært. Konsepter fra buddhisme og taoisme brukes flittig, og representerer på mange måter seriens protagonister. Det er heller ikke tilfeldig at organisasjonene de kjemper mot kalles en kirke og står for organiserte religion. Ideen om at den verdenen vi kan observere bare er et slør over den virkelige sannheten henter Morrison både fra buddhismen og fra bøkene til H. P. Lovecraft, hvor han også henter inspirasjon fra de groteske gudene han bruker som antagonister. Gjennom serien får vi i tillegg servert merkelige spirituelle reiser, filosofiske debatter, tidsmaskiner, en god dose blind vold og markien av Sade. En heftig blanding, og ikke for sarte ganer.
Tegningene i ”The Invisibles” varierer i kvalitet og stil fra nummer til nummer. Noen ganger kan det være irriterende, siden Morrison liker å bruke visuelle virkemidler for å fortelle det han ønsker, og tegneren er ikke alltid like god til å formidle dette. Man må absolutt holde tungen rett i munnen når man leser, og gjerne gå frem og tilbake for å få med seg detaljene. Alt i alt er vil jeg derfor anbefale The Invisibles til lesere som alt er litt bevandret i tegneserieromaner. Som første eksempel på mediet tror jeg det blir litt vel tungt og ustrukturert, så dette er en anbefaling for kjennere.
Folk kommenterer