Selv om denne bokhøsten tydeligvis står i Knausgårds tegn, så er det en helt annen forfatter jeg har gått og venta på i år og nå er ventetida endelig over. Torsdag morgen da det var kø utenfor butikken da jeg åpnet klokken åtte og alle spurte det samme spørsmålet: Har den kommet? og mente Knausgård, så hadde jeg endelig fått tak i et lese-eksemplar av Linn Ullmanns nye bok, Det dyrebare. Den hadde endelig kommet.

Jeg ble voksen med Linn Ullmanns bøker. De var noen av de første vanlige romanene jeg leste. Hennes første bok utkom i 1998, da var jeg tolv år og tilbragte somrene mine med fatterns Stephen King-bøker og Grøsserne-serien til R. L. Stine, for ikke å glemme Maria Gripes ungdomsbøker, men et par år senere da andreboka, og min foreløpige favoritt, Når jeg er hos deg utkom, så snek jeg meg inn i mammas bokhyller og leste dem begge. Og det ble ikke med den første gangen. Det var noe med historiene, personene hun fortalte om, virkeligheten eller noe som utga seg som virkeligheten, som blandet seg med hendelser som bare kunne være fiksjon, litteratur, fantasi.

Det er noe med håpløsheten i bøkene hennes, desperasjonen og sårheten til de hun skriver om. Det er mennesker man får sympati for, og mennesker man får antipati for. Det er misforståtte barn og misforståtte voksne, hespetrær og drittsekker, helter og pingler, det er mennesker.

Hennes mest berømte bok er kanskje Nåde som handler om barmhjertighetsdrap, men jeg vil heller anbefale de andre bøkene hennes. Begynn med Før du sovner, en roman om Karin Blom og hennes merkelige familie med en ekstremt upålitelig og til tider usympatisk jeg-person som man allikevel ikke kan noe for at man blir grepet av.

Når jeg er hos deg er fortellingen om en familie, om Stella som faller fra et hustak, om politimannen som forsøker å finne ut om hun ble dyttet eller om hun hoppet, om barna hennes og mannen hennes, om sannheten og hemmelighetene. Det er en av de mest rørende bøkene jeg har lest og jeg kommer til å fortsette å lese denne boka igjen og igjen til jeg ikke lenger leser.

Et velsignet barn er boka min mor har lest fem ganger i påvente av den nye romanen til Ullmann, men selv om vi nå kan kaste oss over en ny historie fra henne, så tror jeg ikke mamma kommer til å legge den helt bort. Det er historien om en sommer på en øy, om noe som skjer en sommer for lenge siden, og om å takle det som en gang skjedde over 20 år senere. Det er også historien om en far og hans døtre, og et troverdig og sårt portrett av å være ung.

Hele Norge har gleda seg til Knausgård. Jeg har gleda meg til Det dyrebare. Etter å ha fått lov til å dukke ned i enda en av Linn Ullmanns bøker, er jeg imponert, rørt og om mulig enda mer fan enn jeg var fra før av. Den nye boka har alt det jeg elsker fra forfatterskapet hennes fra før, samtidig som jeg håper den vil være en vei inn for nye lesere. Torsdag 24. november lanseres den, og det hadde vært stas hvis det var kø utenfor butikken da også. Jeg kommer i alle fall til å anbefale den varmt til alle som vil høre på.