Det hjertet husker
Bjørn Sortland,ill. Hilde Kramer
Aschehoug, 2009

Det er noe med Frida Kahlo. Selvportrettene der hun alltid stirrer rett på deg gjennom lerretet, de sterke fargene, historien om et liv utenom det vanlige fylt med glede og ulykke, der kunstneriske triumfer og anerkjennelse står i kontrast til personlig ruin. Mest kjent for sine ofte selvutleverende selvportretter, var hun beundret av samtidas store kunstnere, deriblant Picasso. Boka er i hovedsak en kunstbok rettet mot barn, men samtidig vil den nok også appellere til voksne. Historien er både enkel og kompleks, og rommer slik flere lag med enkel og surrealistisk livsvisdom. Noen ganger kan det gå litt fort i svingene, og jeg tar meg selv i å ønske at teksten kunne vært enda mer poetisk for å stå i stil med de nydelige illustrasjonene.

Det hjertet husker har Frida i visuelt fokus, men det er den lille jenta Leonarda som er tekstens jeg-forteller og hovedperson. Hun har en søster som er livstruende skadd, og det utvikler seg raskt et vennskap mellom Leonarda som ikke vil gråte og Frida som ikke vil smile. Innimellom dukker det opp enkelte vakre småpoetiske passasjer, eller setninger, som denne som beskriver Leonardas opplevelse av familiens sorg:

Etter to dager sluttet vi å gråte, vi ble så sultne.

Men dessverre skjemmes teksten litt av enkelte trykkfeil, for eksempel allerede på første side:

Det er ikke lov tråkke på to golvfliser samtidig.

Med et så sterkt fokus på den visuelle opplevelsen er det synd at det slurves med korrektur. Det forringer rett og slett opplevelsen av å sitte med et gjennomført verk i hendene. Fordi Fridas uttrykk er så visuelt er det noe med henne som gjør at ord blir fattige. Selv skrev hun ikke engang i dagboken sin, men fylte den derimot med bilder og farger, tegninger og skisser. Det er med andre ord en logisk tilnærming Hilde Kramer og Bjørn Sortland har valgt i Det hjertet husker, idet de lar illustrasjonene spille hovedrollen som historieformidler og stemningsskaper.

Hilde Kramer har tatt Fridas kunst og bearbeidet den og endt opp med et uttrykk som spinner videre på Fridas fargerike og symboltunge stil, og boka er rett og slett gjennomført vakker. På grunn av de uttrykksfulle collagene er dette en sånn bok du kan sitte og bla i og stirre på i flere omganger; papiret er solid mellom fingrene, sidene lukter trykkeri og atelier og hvert bilde innbyr til å fantasere videre.

For meg er Det hjertet husker en sterkere visuell opplevelse enn den er litterær, og til syvende og sist er det bildene som gjør sterkest inntrykk på meg. Men det er kanskje slik det skal være når man skal formidle fargesterke Frida.