Clive Barker. Kanskje kjenner du navnet. Kanskje følger du ham på Twitter. Kanskje så du Hellraiser en gang på nittitallet, på en Halloweenfest i Torsken da du var fjorten. I så fall var jeg også der, mest sannsynlig. Men Barker har også skrevet bøker, og er faktisk ledende innen ”contemperary horror/fantasy”, ifølge Wikipedia, som jo såklart vet alt som er verdt å vite, og enda litt til.

Jeg derimot, jeg visste ikke noe da jeg plukka opp ei tjukk blå bok med fine og fargerike malerier på forsida, og den noe mystiske tittelen Abarat. Det er mulig dette var samme år jeg var frelst på Discworld/Skiveverdenen av Terry Pratchett, og ekstra mottagelig for alt som lukta av underholdende fantasyting.

Første bok i serien om Abarat, med forsiden som lokket meg. Den er sammensatt av et utdrag av Barkers malerier som illustrerer historien, fra første bok til siste.

Og jeg ble hekta.  Idet havet kommer veltende innover et jorde midt i Minnesota og tar med seg ei småbyjente med et blått og et brunt øy samt utenomjordiske Jon Rakker, med hodene til sine syv brødre på hornene sine, var jeg solgt. Og havet tar dem med til et annet univers, der tjuefem store landmasser dominerer, en for hver time (og en for det overtidlige).

Hver øy ligger på en time, hvert sted er et klokkeslett, og ved Midnatt lusker farer… Midnattsfyrsten Kristoffer Kadaver har skumle planer, men denne jenta fra Hinsidige (Kyllingbyen, Minnesota) med det søte navnet Candy klarer tilfeldigvis å stikke kjepper i hjulene. Men er det så tilfeldig? Er det ikke noe merkelig kjent med dette mystiske universet og all dets magi?

I dreamed a limitless book,
A book unbound,
Its leaves scattered in fantastic abundance.

On every line there was a new horizon drawn,
New heavens supposed;
New states, new souls.

One of those souls,
Dozing through some imagined afternoon,
Dreamed these words,
And needing a hand to set them down,
Made mine.
C.B.

Kanskje er jeg bare latterlig svak for alt som lukter av eskapisme og kan ta meg med til verdener som er mer spennende og fargerike og magiske og forunderlige enn denne, men historien om Abarat og Candy Qvakkenholt er uten tvil en av mine favoritter. Og det hele begynte ikke med en tekst. Barker malte først bilder, til sammen ca 300, og på disse bildene har han bygget ut historien, som til sammen skal romme fem bøker. To er utgitt; Abarat ( 2002) og Magiske dager, krigerske netter (2005), og alle inneholder fargerike og lekne illustrasjoner. Barkers malerier dukker nemlig opp i bøkene, underveis. Enten dekker de ei side eller to, eller så snirkler de seg rundt teksten i mindre skala. Kombinasjonen av tekst og bilder fungerer særdeles godt. Bildene hjelper rett og slett til med å beskrive dette underlige universet, de fyller ut hull og trigger fantasien enda mer.

Jeg har akkurat lest ferdig sistnevnte, og er fornøyd med at jeg neppe trenger å vente lenger enn ett år før den neste kommer ut. Barker må ha snubla over et overflødighetshorn, et gammelt horn med snirklete inskripsjoner og utsmykninger på en eventyraktig og bortgjemt skogsti, for denne verdenen har virkelig ingen grenser.

Bokserien er hovedsaklig beregna på den noe ubestemmelige målgruppa «young adults». Jeg vil si den passer for eldre barn, tenåringer og alle med sans for fantasifulle fortellinger. Selv har jeg bare lest de norske oversettelsene gjort av Cecilie Winger, og syns det fungerer godt, til tross noen småtåpelige menneskenavn og stedsnavn – Kyllingbyen og Candy Qvakkenholt minner meg litt for mye om Donald Duck og vennene hans. Men det  gjelder den engelske versjonen også, uten at jeg skal si noe om originalens språklige kvaliteter.  Det jeg derimot kan si, er at denne serien definitivt fortjener å være en bestselger. Og det er den jo også.

Vil du besøke Abarat og se hva jeg snakker om? Dra dit, da vel!