Ida Hegazi Høyer
Under verden
Roman
Tiden, 2012
Jeg fikk øye på den i stabelen av tilbudsbøker. Det var bokomslaget som fikk meg til å stoppe opp. Den røffe naturkartongen er kun bundet i ryggen. De bare flatene foran og bak. En avkledd bok, et bokskjelett, der alt det overflødige er fjernet. Tittelen, bokstavene som er preget ned i siden. Skyggene av abstrahert skog med noe som ser ut som en stor veltet rot i forgrunnen. Det hele tiltaler meg, det er noe ved det som gjør at jeg tør å håpe på at innholdet er like avkledd, nedstrippet, rått. Jeg åpner og leser. ”Lenge har jeg tenkt på dette: å komme hjem. Hver eneste dag, denne gripebevegelsen”. Jeg er overbevist om at jeg har funnet gull og rasker med meg det som skal bli min sterkeste leseropplevelse på lenge.
Nå, den tredje gangen, er ordet kommet for å bli. Jeg skriver igjen: Dette er den første dagen. Jeg skriver det med alle mulige bokstaver. Jeg skriver det til jeg er sikker.
Under Verden er Ida Hegazi Høyers første roman. Den er et funn. Historien er i seg selv ikke ekstraordinær. Den nylig skilte hovedpersonen flytter til en liten bygd med 613 mennesker i landlige Aurskog Høland. (Nei, dette ligner lite en roman av Per Petterson, selv om han riktignok opptrer som en figur i romanen). Hun slår seg ned med hunden i en liten primitiv hytte i skogen. Der vil hun starte på nytt, skape seg en hverdag.
[…] jeg begynner å vurdere, revurdere ansiktet mitt. Musklene. Munnen. Kinnene. Jeg begynner å lete etter linjer og kommer ikke bort fra det. I flere dager holder jeg på. Jeg forsøker å lage ansiktet mitt på nytt. Prøver å holde tunga et annet sted i munnen, lenger bak, eller mer til siden enn den pleier å være. Jeg forsøker å løfte hele ansiktet opp, smiler stramt og hardt så hele huden og haka og øynene liksom flytter seg og dras mot hårfestet. Og jeg setter denne nye mimikken ut til livs på Cubus, lar kundene der få se disse nye, ukjente ansiktene, men selvsagt er et ingen der som reagerer. Man kan ha akkurat det ansiktet man vil ha. Første gang vi sees er uten mal.
Jeg kunne ha skrevet om en emosjonelt distansert hovedperson, om det å trekke seg tilbake, rømme fra seg selv, om problemene som alltid følger etter. Likevel vil jeg heller konsentrere meg om språket. For det er først og fremst skrivemåten som gjør at denne boken fascinerer meg sånn, at den skiller seg ut. Selv om Hegazi Høyers tematikk er den samme som hos mange andre aktuelle kvinnelige forfattere, skriver hun utpreget symboltungt. Boka kan leses på mange plan, der tingene betyr seg selv, men også kan bety mer enn seg selv. Som for eksempel Dyret med stor d som dukker opp til stadighet. Som vi ikke vet, ikke får vite om er et virkelig dyr, eller om det bare eksisterer i henne selv, som henne selv. Om det er bygdedyret. Eller fortiden som hun prøver å rømme fra. På denne måten balanserer hele romanen hele veien mellom det håndfaste konkrete og det poetiske og abstrakte. Det er så mye som ligger der mellom linjene, åpent for tolkning.
Selv om noe glipper, eller slipper, for det virker sånn, som om noe eller noen stadig mister taket, sklir unna, vender ryggen, en venn eller en time, en dag, en frykt eller en glede, et liv – jeg holder fast ved at jeg er og var og blir et sett av skritt på veien.
Under verden inviterer til en intuitiv lesning. Gjennom hele romanen er det sådd spor som gir en anelse av noe ekkelt, noe som ikke stemmer. Hovedpersonens følelse av at noe glipper. Gjedden som biter av henne fingeren under svømmeturen i innsjøen. Det aggressive ekornet som blir tatt av hauk. Hunden som kommer drassende på en død rådyrkalv. Krafsingen på loftet. Og lukten. Den uutholdelige fordervede lukten som gjennomtrenger hytta og etter hvert henne selv. Det er en underliggende uro, en emmen smak i munnen, ikke bare i disse momentene, men like mye i hver eneste setning.
På en eller annen måte har jeg visst det bestandig, helt siden jeg valgte ordet for aller første gang har jeg visst det, at ordet og teksten og linjene kom til å skyve alt det andre bort og ned, og at alt det andre måtte komme til å avfinne seg. Ordet tvang seg frem. Jeg åpna det, vrengte det, og ut fløt en krig ingen kropp kunne stoppe.
Romanen handler om det å skrive. Om å skape seg selv på ny gjennom skriften. Hegazi Høyers skrivemåte er preget av forsøket. Hovedpersonens forsøk på å skrive seg selv er ikke endelig, men skrives igjen og igjen. Det følger en sirkelbevegelse, der hun vender tilbake, dveler, fortsetter videre. Som tidevannets bevegelser kommer setningene bølgevis over deg og overmanner deg, fyller nesa og munnen og lungene. Variasjoner over ”dagen jeg bestemmer meg for å bli” og ”dette er dagen jeg bestemmer meg for å bli” dukker opp i hvert kapittel, men uten at det blir repetitivt eller banalt. Forfatteren har en bemerkelsesverdig evne til å balansere disse poetiske passasjene. Resultatet er en veldig intens leseopplevelse, en sterk sanselighet. Det surkler, sukker, krafser, surrer, svermer, uler, drypper, renner. På denne måten er ikke hytta, hagen, skogen bare et bakteppe for handlingen, men de er med i den som levende elementer. Det er avsnitt der jeg kjemper for ikke å brekke meg. Men også en sårhet, for eksempel i beskrivelsen av den usunne, fortvilede elskovskampen med den mye yngre sønnen på nabogården.
Vi legger oss ned, eller sitter, eller kneler. Vi slår hverandre i stykker. Inni høygresset finnes en rest av summing og hakking fra alle fuglene, alle snylterne som kommer hit, og alle giverne, det finnes et mønster selv for biller og et kart for hvor hen vinden trekker, men han er ung, denne gutten, og altfor rask og altfor grådig, han legger ikke merke til at jorda skjelver under ham. Jeg tenker han har venta i dager, uker. Jeg tenker han har prøvd å la være. Men nå, som han leter og higer og krafser og klorer og suger, tenker jeg han skulle kommet før. Mye før. For han er god, denne gutten. Han gjør meg så godt, noe vondt blir vekket. Til slutt sier han: Jeg klarer ikke mer. Da er øynene hans så store at han ikke lenger ser. De brister bare jeg lukker dem. Som to valper.
På et punkt i romanen virker det som det går mot en happy ending. Hovedpersonen tar et oppgjør med musene og rottene i hytta. Slik tar hun endelig over hytta mentalt, hun føler seg hjemme, blir med ett akseptert blant de lokale. Det usunne blir erstattet av det sunne, lediggang med arbeid, ensomhet med fellesskap. Med det falmer magien et øyeblikk. Heldigvis snur det i tide. For som så ofte i virkeligheten finnes det ingen endelig løsning. Hovedpersonen slutter å skrive for å kunne leve. Likevel aner vi at dette ikke er en endelig beslutning, men bare er et forsøk blant flere. Sikkert er det i hvert fall at forfatterens litterære forsøk ikke er over. Ida Hegazi Høyers nyeste er på vei til meg i posten i skrivende stund.
Trackback/Tilbaketråkk