A fraction of the whole
Steve Toltz
Roman, 711 sider
Først publisert i USA av Random House, 2008
Norsk utgave: En brøkdel av helheten
Cappelen Damm, 2010

You never hear about a sportsman losing his sense of smell in a tragic accident, and for good reason; in order for the universe to teach excruciation lessons that we are unable to apply in later life, the sportsman must lose his legs, the philosopher his mind, the painter his eyes, the musician his ears, the chef his tongue.

Slik begynner Jasper sin historie i A fraction of the whole. Hvem er Jasper Dean? Hvem er hans far, og hvem var hans onkel? Hvem er moren hans, og hvorfor sier han allerede på side 7 at levningene til faren aldri vil bli funnet? Dette er ikke en krimbok, selv om Jasper befinner seg i et fengsel når historien tar til. Det er heller ikke en mysteriefortelling, selv om han er sparsom med opplysningene og hintene i starten. Dette er et eventyr, en heisatur av en bok, en sprø fortelling med troverdige, samtidig som de er utrolige, karakterer. Kanskje nettopp i sin eksentriskhet ligger det menneskelige i Jasper, Martin og Terry.

Det er vanskelig å si akkurat hva boka handler om, for den er omfattende, springende og like gal som personene som får lov til å fortelle den. Den består av seks deler, som alle forteller en del av en historie i samme univers, samme familie, men fra hvert sitt ståsted, tidsperspektiv og fortellermåte. Da jeg begynte å lese var jeg usikker på hva jeg hadde i vente, og ærlig talt hadde ikke baksideteksten egentlig gjort meg lysten på historien:

From his prison cell, Jasper Dean tells the unlikely story of his scheming father Martin, his crazy uncle Terry and how the three of them upset – mostly unintentionally – an entire continent.

Allikevel ville jeg lese den. Litt fordi omslagene gjorde meg nysgjerrig, både det norske og det engelske, og litt fordi folk jeg stoler på har sagt at boka er knallbra. Hvorfor ble jeg ikke trigga av baksideteksten? Virker det ikke spennende nok? Joda, for all del – det virker for spennende. Det virker som en historie som ikke vil gi meg det jeg leter etter i litteratur – livet og kjærligheten. Ja, en sånn leser er jeg. Jeg vil ha triste bøker, noe jeg kan lære noe av, bli inspirert av, jeg vil ikke ha historier om kriminelle, sjarmerende gangstere av typen Johnny Depp i Public enemies eller Pirates of the Caribbean.

At jeg ikke visste hva jeg hadde i vente er én ting, og kjære leser – jeg kan ikke si noe som vil avsløre akkurat hva du kan vente deg av boka handlingsmessig i denne anmeldelsen heller, for boka er rett og slett for kompleks til å oppsummeres. Men det jeg kan si er at det er en heidundranes ferd gjennom barndom og oppvekst, ulykker og tragedier, misantropi og kjærlighet fortalt gjennom dagboknotater, gjenfortellinger, minner og nåtid. Den inneholder historier om kriminalitet, hemmeligheter og livets sære tilfeldigheter, den handler om Paris, Australia og Thailand, om å flykte på en båt og en annen båt som sprenges, det er en levende og sprelsk bok som på sitt beste minte meg om Hotel New Hampshire av John Irving, litt fordi universet er ganske likt. Akkurat som at det er helt ok å ha en bjørn som kjæledyr hos Irving, så er det helt greit å ha et glass fylt av sine egne tårer hos Toltz – det kunne skjedd deg og meg, selv om det er crazy nok til at vi sikkert aldri kommer til å oppleve det. Og derfor er disse bøkene viktige. De blir en virkelighetsflukt, samtidig som det ikke blir for usannsynlig.

Det er en slitsom leseropplevelse, og med det mener jeg at boka er overfylt, å kalle den a fraction er en understatement av dimensjoner. Her har vi et helt liv mellom hendene, og ikke bare ett, Jaspers, men også hans fars og onkels spennende liv. Inntrykkene kommer fykende etterhvert som du leser, heseblesende er kanskje ordet jeg ser etter i beskrivelsen min av boka. Den er en berg- og dalbane-leseropplevelse og jeg kjenner fortsatt at jeg er litt andpusten. Om jeg ville gjort det igjen? Kanskje ikke. Om jeg håper du vil ta turen? Helt klart. Hils dem fra meg.