Forrige tirsdag arrangerte Litteratur på Blå finsksvensk aften med forfatterene Monika Fagerholm og Stella Parland. En sti til en ny liten andedam ble vist meg – og for en andedam*! Javisst har jeg hørt navnene før, og ja, jeg har lest Populærmusikk fra Vittula og Tove Jansson, men det var vel også det.
Monika Fagerholm. Foto: teos.fi
Samtalen ble ledet av Marte Spurkeland, og dreide seg blant annet om hva som gjorde dem til finlandsvenske forfattere – hva som utgjør deres finlandsvenske identitet, og å skrive i skyggen av Tove Jansson. Når det gjelder Fagerholm og Parland, kan det være vanskelig å se flere likheter mellom deres diktning enn nettopp språket det er skrevet i. Selv om tekstutdraget Monika Fagerholm leste fra sin siste roman, Glitterscenen, nærmet seg poesien med dets tette språk og lydmalende ordbruk.
Parland fortalte at et av hennes oppgjør med den finlandsvenske tradisjonen, var hennes valg om å skrive dikt på rim. Såvidt undertegnede har oversikt over, så er de fleste samtidsdikt som er skrevet på rim enten morsomme og/eller beregnet på barn, så også Parlands dikt. For eksempel diktet under om Newton, hentet fra samlingen Katastrofer och strofer om slummer och stoj :
Han tänkte under mandelträdet
– inga mandler föll
Han tänkte under plommonträdet
– inga plommon föll
Sen sov han under äppelträdet
(och det var det som inte höll)
*Når man i Finland snakker om andedammen sikter man gjerne til finlandssvenskene, den svenskspråklige minoriteten på seks prosent hvor «alle» kjenner alle.
Folk kommenterer