Nesten frelst av Sigvart Dagsland
Olaug Nilssen
Samlaget, 2009
272 s.

Det er selvfølgelig ikke slik det burde foregå, men jeg hadde begynt å dikte frem en anmeldelse da jeg la denne boken i vesken. Jeg er stor Sigvart-fan (les: ulykkelig forelsket i Sigvart), men har etter hvert innsett at resten av verden ikke er det. Derfor tenkte jeg å si noe om at dette er bra lesestoff for de allerede interesserte. Og at Olaug Nilssen skriver bra. Og håpe at flere av dere ville lese mer om Sigvart Dagsland, selv om jeg innerst inne visste at du sjelden leser en biografi om noen du ikke har et spesielt forhold til.

Og så begynte jeg å lese boken på t-banen. Og til slutt satt jeg og lo så tårene spratt, samtidig som jeg prøvde å gjemme coveret på boken for at folk ikke skulle tro det hadde klikket helt for meg. Ironien er så sydende, og krasse Nilssen jobber i et helt usannsynlig godt samspill med intervjuobjekt og forlagsredaktør. Og jeg begynte å tenke mørke tanker om at denne bokens målgruppe måtte være svimlende liten (allerede Dagsland-fan, kjent med Den norske Kirke, men likevel klar for ganske krass kritikk av sistnevnte fra en litt alternativ Sigvart + hedningeforfatter, og dessuten mer enn gjennomsnittlig opptatt av tensing-bevegelsen). Jeg innså at denne bokens målgruppe måtte være meg.

Så gav eg meg til å fortelje pinlege historier om tensingframføringar av Sigvart Dagsland-songar, og Sigvart måtte medgje at det kanskje ikkje var alle arrangement frå hans plater som passa til spede tensingrøyster.

Heldigvis/dessverre er latterkrampedelen av boken den aller første, og snart får boken mer tyngde, og Nilssen trer litt tilbake slik at Sigvart Dagsland også kan fortelle om det han er interessert i. Dagsland har utsagn om kristendommen som skal være vanskelig å svelge for mange. Han mener at Jesus alene ikke er «veien, sannheten og livet», han sår tvil om Bibelens sannhet og mener at den i alle fall ikke kan brukes til å ekskludere noen fra Kirken. Dette snakker han mye om på konserter, men det er kanskje ikke så synlig for alle som tror Dagsland er en gladkristen kosegutt.

Olaug Nilssen setter så spørsmålstegn ved disse utsagnene, konfronterer og stiller seg skeptisk med en fryktløshet som bare kan komme fra en som ikke tror at noen tror på Helvete. Ut av det har det blitt en god samtale og en bok som både lar Dagsland utdype, samtidig som han blir møtt av meningsmotstandere.

Jeg føler meg klokere etter å ha lest boken, og jeg synes alltid det er spennende med noen som diskuterer om synd finnes (Dagsland mener nei), om Bibelen skal leses som Guds ord (Dagsland mener nei) og om man kan drikke vin på klostertur (Dagsland mener ja). Likevel er det ikke dette jeg vil sitte igjen med. Det er derimot den deilig nyskapende formen i en samtale-biografi, som balanserer den heavy kirkekritikken med slike kommentarer som den som stod i gjesteboken hans på hjemmesiden:

Det nytter ikke å stå ved perleporten på den ytterste dag og si: men Dagsland sa!

(Det er forresten planen til flere av oss. Vi blir det lille englekoret som står og gauler «Her komme me, de umuuuulige» av full hals.)