Cairo_-_Vertigo_tpb

Cairo
G.Willow Wilson og M.K.Perker
DC Comics Vertigo, 2007

«Fear is never a noble weapon»

Hjemme hos foreldrene mine har vi Tusen og en natt i 6 bind stående i hylla. Det er ikke den definitive versjonen, etter hva jeg vet strides de lærde om hvilke eventyr som skal inkluderes og i hvilken form, men denne duger i en skøyt. Jeg leste den perm til perm en sommer jeg hadde lite å gjøre, og det var ikke det dummest jeg har gjort noen gang. Blant annet hjalp det kraftig da jeg leste Cairo, en relativt ny serie skrevet av G.Willow Wilson og illustrert av Kutlukhan Perker, som både er eldgammel i sin arabiske mystikk og svært aktuell i sin tematikk.

Cairo er et klassisk lappeteppe av en fortelling, som vever en mengde forskjellige karakterers historier sammen til et forhåpentligvis enhetlig verk . Historien sentreres raskt rundt en ung ameriansk-libanesisk gutt på god vei til å bli en selvmordbomber, en  israelsk grensevakt, en narkotikasmugler, to svært forskjellige  journalister, en stjålet vannpipe, en djinn med liten sans for humor og en boks som inneholder Øst. Magisk realisme eller realistisk magi, opptakten er i det minste forrykende…

Desverre kan jeg ikke hevde at serien holder tempoet oppe. Begynnelsen er uten tvil spennende og interessant, og vi får raskt et inntrykk av hva serien ønsker å fortelle. Alt for mye, viser det seg.

168 sider er ikke nok til både å utforske den mystiske tradisjonen innen islam, Israelsk grensepolitikk, personlig tro, presseetikk og det vestlig syn på «Østen» i den dybden det ser ut som om Wilson ønsker. Hun biter over for mye her, og resultatet blir dermed vanskelig å svelge. Det hjelper ikke at alt detter er pakket inn i noe som er en ganske banal historie, tross alt. Det ser ut som om det Wilson vil oppnå er en blanding av Tusen og en natt og en Guy Richie film, men desverre når hun ikke helt opp og mot slutten faller det hele sammen i en moraliserende suppe.

cairo1_420Cario foregår nesten utelukkende i den gamle verdensmetropolen, og Perkers tegninger lar oss aldri glemme at Kairo ikke bare er en gammel by og et senter for den arabiske sivilisasjonene gjennom tusen år, men også en av verdens tettest befolkede byer og den største metropolen på det afrikanske kontinent. Det syder av mennesker i gatene og i basarene. Perker er best til å tegne fasader og stillbilder, men når han vil vise bevegelse blir tegningene raskt veldig tamme. Noen av scenene er nesten uforståelig på grunn av denne svakheten i Perkes tegnestil. Heldigvis utnytter Wilson og Perker tegneseriemediet i flere tegninger. Flere gode scener utnytter rutene i serien for å vise subtile «magiske» hendelser, og det fungerer svært godt. I tillegg gjør Perker bruk av samme ruter flere ganger for å vise at personene omgås hverandre uten å vite det, og har noen originale overganger fra en rute til en annen. Dette redder mer av serien enn man skulle tro, og gjorde at jeg ikke satt igjen med en så dårlig følelse som jeg hadde da jeg var halvveis.

Willow Wilson er nykonvertert muslim, og serien er helt klart et forsøk på vise islam fra sin mest mystiske og opplyste side.  Dette er sikkert en god ide, men jeg er ikke videre interessert. En religion er mye lik den andre, ikke prøv å konverter meg i boken din. Det er ingen tvil om at islam lenge var den mest «liberale» og  sympatiske religionen i Europa og Midt-Østen, men faktum er at fanatikere har kuppet store delere av denne tradisjonen de siste 100 årene. Nå vel, Tusen og en natt referansene var i hvert fall ganske godt skrevet.

Jeg tror Cairo hadde fungert bedre om forfatteren hadde begrenset temaet og snevret historien inn. Det var mye godt potensial her og mange spennende tegninger,  men en mer fokusert historie hadde oppfylt det potensialet mye bedre. Heldigvis er Wilson bare 27, så hun har noen år på seg enda.