Meg, meg,meg
Linnéa Myhre
Tiden 2019
Lesereksemplar tilsendt fra forlaget

Jeg har faktisk kun lest blogginnlegg fra Linnéa Myhre tidligere. To av de tidligere bøkene hennes står i bokhylla mi, en i “skal leses”-hylla, men de har blitt forbigått i lese-køen. Linnéa Myhre ble kjent som sinna-blogger i perioden blogger ble et allmennkjent begrep, deretter hadde hun en dokumentar om psykisk helse på NRK, “La Linnéa leve”, før hun debuterte som forfatter i 2012 med Evig Søndag. Hennes fjerde bok Meg, meg, meg snek seg foran blant annet Evig Søndag i lese-køen fordi den var rosa og involverte Britney Spears. For ei som syns Britney var skikkelig kul i 1999/2000 traff den midt i pubertetshjertet. Selv om jeg må innrømme at jeg aldri var like blodfan som hovedpersonen i Meg, meg, meg.

Meg, meg, meg er en bok om å ha vansker med å finne seg til rette i voksenlivet. Den følger hovedpersonen mens hun reiser med kjæresten til USA der han jobber. Den tar for seg det å ikke føle seg voksen, å ikke ville ha barn og ikke finne seg til rette i et samfunn som har hvisket ut generasjonsskillene. Der kommer også stalkingen av Britney Spears inn.

Jeg liker at flere av kapitlene starter med et musikk-sitat, oftest fra Britney, men blir litt forstyrret i at rytmen i starten (hvert fjerde kapittel mangler sitat), ødelegges og kaster den nevrotiske delen av meg på båten. Kanskje er det rett og slett overtenkning fra min side. For dette er den boka fra den siste tiden hvor jeg har brettet flest eselører og faktisk også merket av sitater.
Flere steder føler jeg Linnéa virkelig treffer min generasjon.

Zen trekker pusten dypt, mens jeg ser for meg et scenario hvor Britney stiger ut av førersetet av en hvit Lamborghini – som i “Work Bitch”-videoen – og hun smiler anerkjennende til oss som om vi er to vilkårlige og vanlige folk som bare tilfeldigvis står på samme tak som henne. To vilt fremmede som skal ta samme heis ned til lokalet, og ikke et dysfunksjonelt par hvor den ene tvinger den andre til å bli med på å leve ut sin egen fantasi, sin egen fanfiction, med en stadig voksende celleklump i magen.

Humoren som kjennetegnet Linnéa som blogger, den litt bitende, ironiske stilen er tydelig tilstede i boken, og jeg skulle nesten ønske at jeg hadde den på lydbok.

Jeg kjenner raseriet bygge seg opp. Vanskelig for ham? Hvordan er det vanskelig for ham? Hva er det som er så vanskelig med å være en frisk og velfungerende mann, med orden i tankene og livet på stell? Hva er det som er så vanskelig med å være selvsikker og selvstendig, talentfull og ambisiøs? Å ha bestemt seg for hva man vil gjøre resten av livet? Er det varmmaten? Er mangelen på varmmat det som skal til for å sette en fullkommen mann ut av spill?

Selv om jeg ikke vil like hovedkarakteren, jeg tror ikke forfatteren vil at vi skal like henne, blir jeg likevel dratt med inn i besettelsen hennes. Jeg får en forståelse for hvorfor den blir så viktig for henne. En overlevelsestaktikk. Noe å fylle dagene med. Døyve usikkerheten med og få kontroll. For det er kontroll det handler om, noe som er betegnende for mange av de utfordringene vi møter i dagens samfunn. Så kan vi jo sammen lure på hvorfor vi er blitt jævlig opptatt av å ha kontroll, et samfunn som setter kontroll høyt til tross for at vi aldri vil kunne kontrollere alt. Men det tror jeg er et helt eget blogg-innlegg. Derfor avslutter jeg heller med følgende sitat:

Måten han sier det på, gjør meg varm og trygg. Samtidig minner han meg om alle gynekologene jeg har møtt, og hvordan de anbefaler å ta det med ro: at man bare skal slappe av og puste med magen idet de stikker et metall-instrument inn i skjeden for så å jekke opp åpningen. Bare pust.