Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket
Lena Niemi
Aschehoug, 2009
192 s.

Jeg er av den skolen som verdsetter en roman som ikke overskrider 200 sider. Heretter skal jeg bruke Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket å slå i bordet med når noen ber meg utdype.

Handlingen foregår i løpet av en vinternatt i desember, og det som binder historien sammen er at mobilnettet har brutt sammen, og ingen får tak i hverandre. Dermed blir det snedig nok det at menneskene ikke får kontakt som binder historien om dem sammen. Boken følger femten personer som beskrives i tur og orden under overskrifter som «Birgitte», «Mathias» og «Roar», og når hver person bare har noen få sider til rådighet, var jeg redd at disse personene ikke skulle bli tatt seriøst, og i alle fall at det ikke ville bli noen karakterutvikling. Men dette er en av bokens sterkeste kort: Niemi syr inn små hint og biter av andre fortellinger i hver av kapitlene.

Det er lett å være skeptisk til debutanter – eller tenke at man skal være overbærende og lite kritisk – men etter hvert som dagene går kjenner jeg at jeg husker og gjengir flere av fortellingene i boken; den har virkelig gjort inntrykk på meg! Jeg liker Thea, som er tolv år og har reist med toget fra Trondheim for å treffe faren:

Hvorfor kommer han ikke?
Hun vet hva moren ville sagt.
Det er så typisk faren din, ville hun sagt, å ikke komme når han har lovet, det er så typisk ham. Men Thea syns det er urettferdig, han pleier bestandig å komme og hente henne. Hver gang hun har kommet med toget har han sittet på den benken hun sitter nå, og når han har fått øye på henne har han reist seg og kommet løpende mot henne. Hver gang. Men ikke nå.

Eller jeg tenker på Magnar, den eldre mannen som tar med seg soveposen for å legge seg på Karl Johan og dø der.

Det første som skjer etter at Magnar har foldet soveposen sin utover det nedsnødde fortauet på Karl Johan, er at en due skiter på ham. Et øyeblikk vil han pakke sammen igjen, stappe soveposen tilbake i trekket, gå hjem, legge seg i sengen og dø alene som vanlige folk.

Siden sys personene sammen i ulike relasjoner, det er mange kjærester, noen som skulle ønske de var kjærester og flere foreldre og barn. Styrken i boken ligger likevel i de tilfeldige relasjonene – bilen som kjører forbi en av de andre personene eller de som møtes i sykehuskorridoren. Sammensyingen av historier ligner filmer som Hawaii, Oslo eller Upperdog, og jeg liker det. Overflødig tekst er skåret bort, og romanen (eller er det egentlig en novellesamling?) fremstår som helhetlig, samtidig som man skulle ønske at den var mye lenger. Nå håper jeg bare Niemi har andre prosjekter på lager!