Noen forfatterskap bare spiser man bok etter bok av, fordi man er så ufattelig forelsket i skrivestil eller innhold. Andre forfattere ender man bare opp med å lese mange bøker av uten egentlig å være veldig begeistret, og sånn kan mitt forhold til Levi Henriksen beskrives.

Hans mest kjente bok Snø skal falle over snø som har falt ble utgitt i 2004, og jeg leste både den og hans da nyeste Like østenfor regnet på Interrail i fjor sommer. Jeg likte det. Han har et lett og enkelt språk, handlingen er skrellet for unødvendigheter og alt blir forklart i siste kapittel. Sånt sier jeg lett hurra for. Språket sørger for at historien flyter fint av gårde, og handlingen er akkurat så spennende at man nesten ikke klarer å legge den fra seg. Jeg ble rett og slett veldig begeistret for disse bøkene, men innså at de ligner en del på hverandre. Personene er relativt karikerte, og inkluderer blant annet den skilte småbarnsfaren som savner barna sine, den eksentriske kunstneren som bor alene i flagrende klær, den unge nyrikingen og gamlekjærester som finner hverandre igjen… Det er en tynn linje mellom store personligheter og store klisjeer.

Nå har jeg plukket opp novellesamlingen Bare mjuke pakker under treet (2005), og har likt den veldig godt som trikkelesning til og fra jobb. Men så er det grunnen til at jeg ikke kan lese Henriksen dag etter dag og sluke nye bøker: Det blir for enkelt, og historiene ligner altfor mye på hverandre. Han har valgt å la alle romanene ta utgangspunkt i en fiktiv bygd utenfor Kongsvinger, Skogli, hvor innbyggerne er bevisste på at de kommer fra ei lita bygd, de er alle sammen bilmekanikere, juletreselgere eller lærere (bortsett fra de som har dratt til storbyen og blitt journalist eller uteligger) og det er påfallende mange samlivsbrudd. Okei, kanskje er det bare for få samlivsbrudd i andre bøker, men Henriksen trenger likevel ikke å veie opp for alle i sine bøker. Kunne ikke bare noen hatt et ålreit forhold, liksom?

Henriksen er selv født på Kongsvinger (her skriver Wikipedia «i Kongsvinger», men er ikke det en innlandsby, da?), har en musikerkarriere ved siden av bøkene og er også fast spaltist i den kristne dagsavisen Vårt Land, hvor jeg fikk mitt første forhold til ham. Mediebildet av ham er en hillbilly-fyr i sin beste alder, som er preget av amerikansk kultur (særlig synlig innen bilinteressen) og oppvokst i bedehusmiljø. Mange av de mest aktive på den litterære arenaen er nærmest det motsatte av dette, og derfor kan jeg godt skryte av hvor flink han har vært til å finne sin stil – og holde på den.

Les gjerne noen bøker av Levi Henriksen. Særlig språket og det godt oppbygde plottet gjør det underholdende og sitatvennlig, men prøv å unngå å falle i samme felle som jeg har gjort, og håp at han skal overraske deg like mye som han gjorde i den første boken du leste.