Jeg var på vei ut fra et venterom her om dagen etter fullført ærend, men grunnet sedvanlig trondheimsk seinvintersvær og en buss jeg fremdeles var altfor tidlig ute til, hadde jeg det ikke så veldig travelt. Venterommet var nesten tomt, bortsett fra en lesende ung mann som jeg på sherlocksk vis deduserte meg frem til at ikke var pasient, siden han da jeg ble kalt inn hadde vært i selskap med en ung kvinne som nå ikke var å se.
Med til denne historien hører det til at jeg er godt over gjennomsnittet nysgjerrig på hva andre folk leser i det offentlige rom. På buss, på tog, på fly, på parkbenk, på piknikteppe, på venterommet. Jeg blir glad og oppspilt over å se andre mennesker lese. Det personlige rommet man skaper seg med en bok i hendene er annerledes, isolasjonen mer innbydende enn tilfellet er hos de som sitter med en pc, nettbrett, smarttelefon. Setter du meg til veggs vil jeg hardnakket påstå at interessen min kommer fra nettopp gleden av å se en lesende person på bussen (de er forholdsvis få på de rutene jeg tar, i alle fall), og den fine følelsen av et forbigående, flyktig fellesskap når jeg blar om og ser opp fra min egen bok. Hardnakket, fordi du sikkert vil mistenke at gleden min egentlig stammer fra en ant mulighet til nådeløst å kunne dømme et medmenneskes lesevaner. Men jeg har ikke lyst til å dømme, jeg har lyst til å spørre, som et lite nysgjerrig barn (eller en plagsom enquetereporter); ”hva leser du”, ”hva syns du”, ”hvordan fant du den”, ”hva synes du om å lese offentlig?”
Selvsagt er det spennende for en bokelsker å se hva andre lesere leser, og mene noe om det, men som usikker ungdom og mangeårig selvbevisst sjangerleser har jeg vært fortrolig nok med frykten for at boken min ikke er kul nok til at jeg ikke er veldig interessert i å sable ned andres smak. På mange måter er boken man velger å vise seg med en mer hudløs og ærlig identitetsmarkør enn hvordan man kler seg eller hvilken frisyre man har. Det estetiske med en veldesignet bok er én ting, men boken man velger å sitte der med sier ikke bare ”dette er hvordan jeg ser ut”, den kan også si ”slik er jeg”, uten at man behøver å røre seg, eller snakke med noen. Hvor bevisst valget av bok som staffasje eller representasjon er, varierer selvsagt fra person til person. Noen års modning har for eksempel gjort at jeg ikke lenger skammer meg over innholdet i bøkene jeg leser offentlig, men jeg er fremdeles overfladisk nok til at jeg kvier meg for å drasse rundt på noe med et stygt omslag. Men denne noe urovekkende personlige grunnheten begrenser jeg til meg selv og mitt; derfor denne forholdsvis rene og barnlige entusiasmen i møte med andres lesning. For eksempel denne unge mannen på venterommet.
Den forrige boken jeg leste offentlig som mitt tjueårige selv ville vært litt flau over. Ikke så korsettflerrende som den ser ut, heldigvis.
Tidligere har jeg ikke gitt entusiasmen frie tøyler. Til tross for at isolasjonen virker innbydende, er det jo faktisk en isolasjon. Lesende mennesker vil jo lese i fred, og som gjengs nordmann har jeg også høy terskel for å bryte inn i en fremmeds intimsfære. Men hva skal man egentlig med barnlig entusiasme hvis man ikke lar den få lede til handling? Jeg er rimelig sikker på at det har blitt gitt ut minst tre hundre og sekstiåtte norske samtidsromaner om middelaldrende menn som lever sine dager som avstumpede, håpløse søvngjengere fordi de har lagt lokk på sin barnlige entusiasme. Derfor: meg, venterommet, ung lesende mann.
Jeg svirrer rundt i noen minutter, leser på oppslagstavlene, vurderer å sette meg ned, men det er så kort tid til jeg skal gå. Blir stående ved en oppslagstavle i generell nærhet av sofaen til den unge lesende mannen. Klarer ikke å se omslaget på boken hans. Det er en pocket, ser ut som en amerikansk mass market paperback, sannsynligvis en sjangerbok. Kanskje en serie, siden de siste sidene i boken har grå kanter, slik sidene med smakebiter fra den neste boken i serien/den-neste-boken-fra-denne-forfatteren pleier å ha i amerikanske billigutgaver. Boken har fått pen medfart, den ser ny ut. Den unge lesende mannen er kommet godt over halvveis. På dette punktet tar nysgjerrigheten overhånd.
Jeg: Hva leser du?
Ung lesende mann: [kaster meg et nøye vurderende, muligens litt nedlatende blikk] Ingenting. Bare en helt random bok, lissom. [han vagger boken litt frem og tilbake, som for å understreke det helt likegyldige forholdet han har til den, men uten å la forsiden eller ryggen bli synlig]
Jeg: [tydelig i besittelse av et litterært vidd tilegnet gjennom tiår som lesende menneske] …jaha.
[et kort, pinlig øyeblikk med ytterligere øyekontakt, før jeg nikker og går]
En overraskende og tragisk vending der, altså. I forsøket på å gi den barnlige entusiasmen og bokkjærligheten fritt utløp, ble jeg avfeid, enten i forakt og avsky fra den lesende unge mannen over dette åpenbare bruddet på den sosiale kontrakten, eller i hans skrekk og skam over å måtte stå inne for sine egne lesevaner overfor en vilt fremmed. Jeg lurer fremdeles på hvilken av årsakene som lå bak, siden jeg ikke tror et sekund på svaret han faktisk ga. Det virker fullstendig usannsynlig å ta seg bryet med å frakte en ”helt random bok” med seg rundt omkring, ei heller å lese over halvparten av den. Hvis du er der ute, unge lesende mann, så er jeg glad for at du liker bøker nok til å drasse dem med deg på venterom der du risikerer å bli antastet av barnlig entusiastiske bokbloggere, men jeg synes både du og forfatterene av de ”helt randomme bøkene” du leser fortjener bedre enn en falsk likegyldig avfeielse. Jeg håper bare at du svarer mer sannferdig de to neste gangene noen stiller deg dette spørsmålet. Det er påske snart.
Noen kjærtegn lykkes, osv.
Ikke slutt å stille spørsmål til fremmede! De får bare venne seg til det.
Takk! I skrekkblandet fryd ser jeg for meg en verden hvor jeg stiller så mange spørsmål til fremmede at fremmede ser seg nødt til å venne seg til at jeg når som helst kan dukke opp og stille dem spørsmål.
En tredje mulig årsak: Han var så oppslukt av boka at det ikke fristet å avbryte lesningen for å føre en potensielt intetsigende samtale med et tilfeldig fremmed menneske.
Misforstå meg rett -jeg diskuterer gjerne bøker med fremmede bokinteresserte som har noe å fare med. Men jeg har opplevd litt for ofte folk som spør «Hva leser du?» uten å egentlig være nevneverdig interessert i svaret, og da blir jeg bare irritert over at de avbryter og kaster bort lesetiden min… *sær*
Hildesol: hvordan merker du forskjellen på de fremmede bokinteresserte med noe å fare med og de uten nevneverdig interesse? Hva er det ideelle oppfølgingsspørsmålet for en som spør «hva leser du»? (Gitt at svaret faktisk innbyr til et oppfølgingsspørsmål, da.)
Mitt svar til dette spørsmålet er alltid: En bok.
Ikke særlig fan av denne typen spørsmål
Jeg liker heller ikke å bli avbrutt fra noe jeg åpenbart konsentrerer meg om for å svare på verken «er det en sånn kindle» eller «hva leser du a'». En av årsakene til at jeg alltid har med meg en bok er nettopp for å skape mitt eget private rom og ikke invitere andre inn i det.
Samtale jeg har blitt utsatt for:
Fremmede som sitter ned: «Åh la oss ikke forstyrre hu der som sitter og leser da.» [snur seg mot meg] «Sitter du og leser?»
Meg: «…Ja.»
Fremmed: «Er det en sånn der ipad?!»
Meg: «Øh, nei. Kindle.»
Fremmed: «Åja… hva leser du a?»
Meg: [Lang engelsk tittel]
Fremmed: «Hæ??»
Meg: «…»
Meg: «Det er sånn derre romskip og lasere og sånn.»
Fremmed: «Å… ok.»
Jeg tror ærlig talt ikke disse samtalene er givende for noen av partene involvert, jeg.
Jeg hadde tenkt å spørre om hvor ille det egentlig er å bli utsatt for en to minutter lang småflau samtale med en fremmed, men i og med at jeg har skrevet et blogginnlegg inspirert av frustrasjonen min over en småflau to minutter lang samtale med en fremmed, burde jeg sikkert bare tie stille.
Men jeg vet ikke hva «burde» betyr, så… Karina/Axel/Hildesol: er de intetsigende, umotiverte spørsmålene virkelig så kjipe at dere ikke vil bli engasjert i det hele tatt, selv om personen som spør vet hva en Kindle er, eller er oppriktig interessert i hva dere leser?
Å mislike dette handler jo ikke om bøker eller leseglede – mer om at man ikke er kontaktsøkende, og faktisk signaliserer det temmelig tydelig?
Hildesol: hvordan merker du forskjellen på de fremmede bokinteresserte med noe å fare med og de uten nevneverdig interesse? Hva er det ideelle oppfølgingsspørsmålet for en som spør «hva leser du»? (Gitt at svaret faktisk innbyr til et oppfølgingsspørsmål, da.)
Problemet er at man som regel ikke merker forskjellen før et eventuellt oppfølgingsspørsmål kommer -er jeg veldig oppslukt av boka er det da lett å ty til et avvisende svar. Det kommer litt an på humøret…
Et godt oppfølgingsspørsmål/kommentar er (nesten)hvasomhelst som viser interesse for/kunnskap om litteratur og et ønske om å faktisk føre en interessant samtale om det -noe som bringer noe til samtalen. Men det handler også om hvordan man sier noe -det er lett å merke forskjell på om (det veldig vanlige) oppfølgingsspørsmålet «Hva handler den om?» stilles av oppriktig interesse eller fordi de bare føler at de burde si noe mer. Av de mer irriterende er «Er den bra?» (det finnes ikke noe kort og enkelt og entydig svar på et sånt spørsmål), og ikke minst de som bare sier «Å ja» eller grynter (!) og går videre -hva var da poenget med å forstyrre meg? For ikke å snakke om de som sier «Men da skal jeg ikke forstyrre deg…» -det skulle du tenkt på før.
Ellers er Karina inne på noe vesentlig med stikkordene «skape mitt eget private rom» og «ikke er kontaktsøkende». Av og til føler jeg at det å lese i det offentlige rom nærmest gjør meg til en kuriositet (sært nok selv inne på Litteraturhuset…) og at folk spør bare for å snakke med rare damen…
Jeg kan ikke noe om oppførselspsykologi (eller hvilkennåenn slags vitenskap dette hører inn under), men jeg vil si at en person som offentlig utfører en eller annen handling som er annerledes fra det flertallet av menneskene rundt foretar seg, automatisk risikerer å tiltrekke seg oppmerksomhet. Det er det jeg snakker om i innlegget, at en person som leser offentlig både isolerer og stikker seg ut samtidig.
Og min personlige oppfatning er altså at en lesende person virker mer åpen (innbydende? inkluderende?) enn noen som sitter med hodetelefoner på, eller fikler med smarttelefonen sin. Bruker man en bok eller en Kindle som en buffer mot uønsket sosial kontakt, kan det kanskje være greit å ta høyde for at enkelte vil oppfatte signalet du sender stikk motsatt.
(Den siste der var henvendt til Karina)