Passasjer

Rannveig Revhaug

Flamme Forlag, 2014

I mangel på en bedre innledning, vil jeg starte dette innlegget med å snakke om å sette bøker i boks. Den tyske filosofen Hans Georg Gadamer snakker om fordommer i positiv forstand, som en nødvendig forforståelse som gjør forståelsen mulig. De fleste bøkene vi omgås er allerede kategorisert og merket, ikke bare med valg av sjanger, men også gjennom cover, vaskeseddel og betegnelser som ”vår tids [sett inn kjent og kjært forfatternavn]”. Som vi stadig vekk blir minnet på, er disse merkelappene som boken selges inn under imidlertid ikke alltid i tråd med forfatterintensjonen, ei heller den eneste måten å oppfatte boken på, men like mye et resultat av kalkulert markedsføring. Når vi så tar opp en bok (mer eller mindre) uten slike ledende proklamasjoner, er det en lettelse, men også en utfordrende mangel på orientering (for hjernen som er vant til å forholde seg til det allerede gjennomtolkede).

Rannveig Revhaugs Passasjer er – uten sjangerbeskrivelse, vaskeseddel og lovnader om en moderne Woolf/Joyce/annen klassiker – et slik (mer eller mindre) ufortolket og åpent verk. Nå skal det sies at man ikke kan kalle et fragmentarisk verk Passasjer uten å samtidig trekke veksler på Walter Benjamin og hans Passagen (en mer intelligent og underfundig måte å påvirke vår lesning enn å rope høyt om vår tids Benjamin, altså). Men bortsett fra tittelen, den fragmentariske formen og lekenheten med tekst, har Revhaugs verk faktisk lite til felles med Benjamins.

Får jo kjempebra selvtillit nå, se på denne mannen, denne mannen er sliten, sliten i beina, nå. Tapt nye seks sekunder. Hva med den taktiske fighten bak der nå, nå er han litt sårbar, dette er et prestisjeoppgjør av dimensjoner, se, der forsvinner han lett forbi, er helt med på den. Her er det ingen som vil tape.

Passasjer er en samling forskjellige typer tekst og skriftlige uttrykk som i sin oppstykkede form gjør at man bruker litt tid på å orientere seg i møte med hver tekst. Dette gjelder for eksempel den første teksten Tøft i høyden i dag, der man må lese et par linjer før man skjønner at det dreier seg om en transkripsjon av tv-(eller radio-)kommentarene til oppløpet i et skirenn. Denne får et nesten parodisk preg, da man først når kommentarene har fått en skriftlig form og er rykket ut av en den opprinnelige konteksten, oppdager hvor banale disse egentlig er. Og samtidig er det overraskende nok noe lyrisk ved denne stikkordsmessige og knappe formen, som en slags rytmisk, messende beat-diktning: ”se på denne mannen, denne mannen er sliten, sliten i beina nå”. Kommentarene, som ellers har en forsterkende og interpretatorisk funksjon, rykker her i sentrum, og det med en underliggjørende effekt, som går igjen i tekstsamlingen.

En tekstform som dukker opp flere ganger er passasjen, der opplevelsen som passasjer, enten i bilen, buss, flytog eller fly, beskrives i korte, deskriptive setninger. ”Lokaltoget. Som går sakte. Som koster mindre. Som er lokalt”, ja du tar poenget. Disse avsnittene er originale og morsomme i begynnelsen. Likevel fører lengden og hyppigheten på disse passasjene til at det blir litt monotont i lengden, og jeg blir her fristet til å ta snarveier, til å feie over fort og greit uten dårlig samvittighet. Derimot vil jeg trekke fram de korte, morsomme og kreative novellene (og dette kommer fra en som ikke er noe videre begeistret for novelleformen), som den om hun som blir med for å se på bruktbiler selv om hun hater det, og som får et breakdown da hun ser en passat. Her kommer for alvor styrken i denne tekstsamlingen frem – nemlig det kreative, uventede og lett absurde. Hvis man skulle lete etter en tematisk tråd i tekstsamlingen kunne man peke på følelsen av å ikke passe inn, manglende sosial innsikt/oversikt og (ufrivillig) tragikomiske situasjoner.

I ettertid har jeg hørt av folk som forstår seg på slikt at Passaten muligens er den kjedeligste bilen i verden, og dette, sett i sammenheng med mine øvrige bilreferanser, virker ganske underlig, at jeg spesifikt skulle legge merke til en så lite usedvanlig bil, at jeg bare, å en Passat, og han bare, hva da en Passat, hva mener du, og jeg bare så på Passaten, kjente at jeg kom til å begynne å grine, ante ikke at en bil kunne ha en sånn virkning på meg

I samlingen dukker det også opp et såkalt google-dikt, der Revhaug har oppgitt tro eller tre ord, for eksempel ”burde jeg” eller ”kan man” i googles søkefelt, for å så skrive opp det google foreslår som en slags stikkprøve på hva folk flest er mest opptatt av: ”Burde jeg kjøpe iphone 4s. Burde jeg kjøpe ipad. Burde jeg gå til psykolog” og andre dypsindige eksistensielle gåter som ”kan man amme med silikonbryster” eller ”kan man trene magen hver dag”. Dette er ikke vinduer spiller på René Magrittes berømte maleri Ceci n’est pas une pipe (Dette er ingen pipe), men med noen overraskende vrier, som for eksempel ”dette er ikke dagens første giftering” eller ”dette er ikke dagens første speilbilde”. Andre typer av tekst er en transkribert værmelding og en rekke tilsynelatende tilfeldige nummer og datoer under tittelen ”Notater etter telefonsamtaler med øvrigheta”. Noen av tekstene begrenser seg til en overskrift på en side. ”Seriøs amatør søker variert akustisk samspill” og ”Apokalefselypse” fungerer imidlertid som triggere for fantasien. Den tomme siden inviterer til å skrive ut sin egen historie og slik tematiserer Revhaug leseakten, som på mange måter består i å fylle ut tomrommene i teksten med betydning. Revhaug viser seg gjennom denne tekstsamlingen som en intelligent forfatter som leker med tekst og hva tekst er, med leseren og hva det vil si å lese og fortolke.

Så når jeg nå avslutter denne anmeldelsen er det med den bevissthet om å ha bidratt til en meningsutfyllende, men samtidig innsnevrende forforståelse av Revhaugs Passasjer. Så når jeg nevner Benjamin, Beat-generasjonen, sosiale outsidere og metatekst-perspektivet er det med en påminnelse om at dette bare er en av mange lesninger av verket.