Ungdomsskulen

Heidi Furre

Flamme Forlag, 2016

Jeg har hatt lesetørke, skikkelig. Fra etter jul og helt frem til Afrikanske dager her på bloggen. Det har ikke vært tiden som har vært den største hindringen, men lysten. Jeg fant ingen bok som snakket til meg, og har nå minst tre bøker liggende som er påbegynt men pauset av ulike årsaker. Så, plutselig – løsnet det. Heidi Furres Ungdomsskulen fungerte som plumbo.

Hva var det med Ungdomsskulen som gjorde at det løsnet? Selv tror jeg det er tekstoppbygningen. Det at handlingen drives fremover av fragmenter av hovedpersonens hverdag og tanker uten at alt må knyttes tett sammen kronologisk. Heidi Furre zoomer ikke ut og inn i handlingen på samme måte som Linn Strømsborg, men jeg får fortsatt litt den samme følelsen av å lese Furre som jeg fikk med Strømsborg. Fragmenteringen bidrar til at jeg drives videre av de tidvis ubesvarte spørsmålene om hovedpersonene. Dessuten bygger det spenning rundt karakterenes utvikling. I tillegg er det flere referanser til da jeg hadde min egen ungdomstid, vi snakker Buffalosko, nude leppestift og kortetopper, og slik knyttes jeg tettere til teksten.

I boka følger Maja, Pelle og Maria gjennom de tre årene på ungdomsskolen. Fra sommeren før de begynner og til sommeren etter tiende klasse. Fokuset er på Maja, men gjennom henne får vi også et innblikk i utfordringene de to venninnene møter. Jeg syns dessuten det er en fin skildring av hvor vanskelig dette med vennskap kan være i ungdomstiden, særlig som en trio. Hovedfokuset er på hvordan jentene endrer seg, gjennom skildrede øyeblikksbilder fra familiekonflikter, venninnekrangler, venninneturer, skolehverdagen, fest, seksuell debut og skolevalg. I tillegg skildres det opprør, rus, abort. Identitetsutvikling vil jeg si.

Furre har et språk som flyter lett. Det flyter naturlig og avsnittene brukes for å holde på spenningen, ikke bare som naturlige avbrudd. Kapitlene er delt etter årstidene for vært skoleår, noe som fungerer veldig fint. Jeg syns sommerkapitlene fremstår som en ferie også for leseren, det er et temposkifte.

Debuten til Furre ble en hit gjennom sosiale medier. Omtalene av nummer to er allerede i gang, og lanseringen var nå i starten av mai. Jeg tror hun vil treffe enda flere med denne boka, særlig fordi den tar de av leserne i slutten av tjueårene tilbake til ungdomsskolen på en skamløs måte. Slik populariteten på serien SKAM er nå, vil jeg si at timingen ikke kunne vært mer perfekt. Formatet er dessuten ypperlig for vår, en pocketbok som lett får plass i en veske. Du kan ta den med deg ut og lese hvor som helst.

Eit framand par sko står i gangen då eg kjem heim. Eg legg skøytene frå meg så lydlaust eg kan, høyrer stemmer frå stova. Ser det grå håret og det lange skjørtet. Mammaen til Maria. Og mamma, som sit på ein stol ho aldri pleier å bruke. Har aldri sett eller høyrt dei prate saman før, berre gi kvarandre vennlege nikk på skuleavslutningar. Då eg kjem inn, ser eg at mamma har dekka på med te og rullekake. Mamma som ikkje likar te.

Etter den raste jeg gjennom Godt nok for de svina og Null. Det føles deilig, at bøkene var vennene mine igjen, at det var godt å lese. Nå håper jeg flyten fortsetter.

Eksemplaret et tilsendt fra forlaget etter forespørsel.