Skrevet av gjesteblogger: Janicke Stensvaag Kaasa, doktorgrad i allmenn litteraturvitenskap og gjennomføringsstipendiat ved Universitetet i Oslo.

På hvilke måter former reiselitteraturen oppfatningene våre om de steder, kulturer og folk som den beskriver? Et nærmere blikk på 1950-tallets engelsk-kanadiske reiselitteratur om det kanadiske nord kan kanskje gi oss noen svar.

Foto: UiO

 

Det kanadiske nord – som i hovedsak består av områdene Yukon, Nordvestterritoriene og Nunavut – skulle komme til å spille en helt sentral rolle i den kalde krigen. Området ble oppfattet som landets “soft belly” – det stedet der Sovjet først ville komme til å angripe. Dette bidro til at oppfatningene av regionen forandret seg, fra en urørt ødemark til et område som hadde enorm geopolitisk betydning. På samme tid fikk man øynene opp for de økonomiske mulighetene som lå i regionen, og daværende statsminister John Diefenbaker lanserte sin såkalte “Northern Vision” som skulle øke tilgangen til ressursene i nord gjennom en storstilt satsning på infrastruktur og kommunikasjon. I tillegg økte bevisstheten om at det kanadiske nord var langt fra tomt og ubebodd: Her levde det mennesker og da først og fremst inuitter som hadde regionen som sitt hjemland.

Endringene i den kanadiske bevisstheten om nordområdene skapte en økt interesse for stedet og førte til at tanken om det nordlige som karakteriserende for Canada igjen våknet til live. Denne koblingen var langt fra ny og det kanadiske nord hadde blitt knyttet til landets identitet siden slutten av 1800-tallet da man begynte å se snø, is og det kalde klimaet som betegnende for det typisk kanadiske. En lignende holdning dukker opp igjen etter annen verdenskrig og man argumenterte blant annet for at innvandrere fra Sør-Europa, vant som de var til et varmt klima, ville ha dårligere sjanser for å integrere seg i det kanadiske samfunnet. Samtidig ble det nordlige viktig som en samlende karakteristikk av landet som nå måtte stålsette seg både mot den røde fare i øst og mot den amerikanske kulturimperialismen fra den mektige naboen i sør.

I takt med disse endringene vokste interessen i Canada for de gigantiske nordområdene. Samtidig ble det kanadiske nord mer tilgjengelig, ikke minst gjennom flytrafikk. Blant dem som reiste nordover på slutten av 1940-tallet og gjennom 1950s-tallet – og som skrev om det etterpå – var de kanadiske forfatterne Pierre Berton, Richard Harrington, Farley Mowat og Doug Wilkinson. Det var ulike årsaker til at disse mennene reiste til og skrev om det kanadiske nord, men alle fire hadde det til felles at de ville se området og forandringene med egne øyne og utfordre hva de så som feilaktige og utdaterte oppfatninger: De ville skildre det “nye” kanadiske nord.

Som et resultat er disse forfatterne mindre opptatt av å beskrive øde landskap og mer opptatt av å beskrive den menneskelige aktiviteten i området: Bertons The Mysterious North er full av beskrivelser av amerikanske militærbaser og olje- og mineralutvinningsprosjekter. I The Face of the Arctic skildrer Harrington den ensomme tilværelsen til misjonærer utstasjonert i isødet.  I de to bøkene People of the Deer og The Desperate People er Mowat opptatt av hvordan de kanadiske inuittenes tradisjonelle, nomadeliv er i ferd å forsvinne fordi livsgrunnlaget, reinen, er i ferd med å forsvinne. Wilkinson i The Land of the Long Day er også opptatt av de store omveltningene i de kanadiske inuittenes liv, men er mer optimistisk og ser store fordeler ved myndighetenes modernisering av inuittkulturen. Dette vil, ifølge Wilkinson, bidra til at inuittene i større grad vil føle seg innlemmet i det kanadiske fellesskapet, noe som igjen vil komme godt med i den kalde krigens trusselbilde: Som Canadas “true citizens of the North” er nemlig inuittene helt sentrale i forsvaret av det kanadiske Arktis.

Disse økonomiske, politiske og sosiale aspektene ved livet i det kanadiske nord var blitt mye mindre lagt vekt på i den tidligere reiselitteraturen, der området som oftest ble fremstilt som et tomt sted – en villmark som gjerne tjente enten som tilfluktssted eller som et prøvefelt der den reisende (som oftest en mann) kunne teste sine krefter og evner, ikke ulikt det vi norske lesere kjenner igjen fra Helge Ingstads debutbok Pelsjegerliv – blant Nord-Canadas indianere (1931).

Disse holdningene finnes også i 1950-tallets kanadiske reiseskildringer om nordområdene. Mowats reise til Nordvestterritoriene, for eksempel, er på mange måter et forsøk på å unnslippe traumene etter annen verdenskrig. For ham tilsvarer det kanadiske nord “the quiet sanctuaries where the echoes of war had never been heard”, slik han skriver i People of the Deer (s. 9). Tilsvarende håper Harrington i The Face of the Arctic å finne det urørte og autentiske nord, noe som blir særlig tydelig i ønsket hans om å finne primitive inuittgrupper “almost untouched by white men’s civilization. To date, I had preferred the Eskimos who had had least contact with white men” (s. 6–7). For Harrington er altså det kanadiske nord og menneskene der den ultimate kontrast til det siviliserte livet i sør som han så ofte ønsker å unnslippe.

Til tross for disse holdningene som langt på vei er videreføringer fra den tidligere litteraturen om det kanadiske nord, er reiseskildringene som ble utgitt i Canada på 1950-tallet preget av et mye større mangfold enn det vi har sett tidligere. Dette mangfoldet kommer ikke bare til syne på bøkenes innholdsplan, men gjenspeiles også i fortellermåte, som når Mowat benytter seg av inuittiske førstepersonfortellere og lar inuittene selv få komme til orde. Mangfoldet kommer også frem i bøkenes mange illustrasjoner, som når kartene i Bertons The Mysterious North viser militære varslingssystemer og forekomsten av ulike typer naturresurser eller når Harringtons fotografier i The Face of the Arctic dokumenterer hungersnøden som rammet en rekke inuittgrupper på begynnelsen av 1950-tallet og som dermed bryter tvert med stereotypiene om “the Happy Eskimo”.

Reiselitteraturen er ofte politisk i den forstand at den er formet av sine omstendigheter. Dette er også tilfellet for den kanadiske reiselitteraturen som ble påvirket av kaldkrigskonteksten som den ble skrevet i. Berton, for eksempel, ble bedt om å endre deler av The Mysterious North ut ifra sikkerhetshensyn, slik at informasjon om de amerikanske og kanadiske myndighetenes tiltak i det kanadiske Arktis ikke skulle komme i gale hender. De kanadiske myndighetene dikterte dessuten hvor man fikk reise, og like viktig – hvor man ikke fikk reise. Harrington ble nektet tillatelse til å reise til Belcher Islands i dagens Nunavut, sannsynligvis fordi myndighetene ikke ønsket oppmerksomhet rundt dette “problemområdet” der inuitbefolkningen hadde store utfordringer og der to lokale innbyggere hadde massakrert ni mennesker i 1941.

Like viktig er at det at disse bøkene ikke bare ble formet av sine omstendigheter, men at de også var med på å forme de samme omstendighetene. Bøkene til Berton, Harrington, Mowat og Wilkinson hadde stor påvirkningskraft på hvordan kanadierne oppfattet nordområdene: De ble svært populære, solgte godt og kom i flere opplag. De lyktes dessuten i å vekke kanadiernes bevissthet om inuittenes vanskelige situasjon i det “nye” nord, et område som ellers ble løftet frem som et eksempel på økonomisk og sosialt fremskritt. Harringtons fotografier av sultende inuitter er et viktig eksempel, men også Mowat’s People of the Deer hadde en enorm gjennomslagskraft, til tross for – eller kanskje på grunn av – den kontroversen boken skapte: Mowat beskrev sultkatastrofen som var i ferd med å utslette de inuittene han møtte på sine reiser og han anklaget kanadiske myndigheter for å lukke øynene og ikke ta ansvar for sine nordlige borgere. Boken ble en politisk verkebyll for regjeringen og satte inuittenes liv i det kanadiske nord på agendaen. Slik fikk People of the Deer direkte innvirkning på kanadiske urfolkspolitikk og den har fortsatt innflytelse: Boken selger fortsatt godt i Canada og er kåret til en av landets 100 viktigste bøker noensinne. Den er mye brukt i skolen og er blitt stående som den første teksten som tok et oppgjør med kanadiske myndighetenes ansvarsfraskrivelse overfor urbefolkningen.

Bøkene til Berton, Harrington, Mowat og Wilkinson hadde utvilsomt en innvirkning på kanadiernes oppfatning av det kanadiske nord da de kom ut på 1950-tallet. Men hvilken hensikt har det å lese disse bøkene i 2017? Hva kan de fortelle oss i dag? De kan selvfølgelig vise oss hvordan reiseskildringene av det kanadiske “nye” nord faktisk endret seg i takt med omveltningene i området. Men viktigere er kanskje disse bøkenes gjennomslagskraft og at de bidro til en helt ny bevissthet om hva det kanadiske nord faktisk var og kunne bety. Dermed minner disse tekstene oss om at reiselitteraturen ikke bare er nøytrale beskrivelser av steder, kulturer og folk; den er også med på å forme vår kunnskap om og forståelse av de stedene, kulturene og folkene som den beskriver.