Den tunge veien tilbake

Hjem
Roman
Aschehoug, 2013

Jeg oppdaget i høst en forfatter med en særegen skrivestil som fascinerte meg veldig. Forfatteren var Toni Morrison. Jeg  ble introdusert for henne gjennom et litteraturkurs, der vi leste Elskede fra 1987. Boka handler om en afromerikansk kvinne som dreper sitt eget barn, som hun kaller Elskede. Dette gjør hun for å skåne barnet fra å få det livet hun selv har levd som slave. Handlingen finner sted på slutten av 1800- tallet i USA. Romanens tematikk er tydelig: rasediskriminering, kjønnsdiskriminering, identitet, slaveri og spørsmålet om tilhørighet. Samtidig utfordrer Morrison skillet mellom levende og død, da en jente som påstår hun heter Elskede plutselig dukker opp. Med en skrivestil preget av mystikk, men som på samme tid er realistisk og direkte, er Morrison en glimrende historieformidler. Hun pirret nysgjerrigheten min – jeg ville lese mer av henne! Jeg bestemte meg for å begynne med Hjem, Morrisons siste utgitte roman. Som hennes tidligere bøker er det den afroamerikanske befolkningen i USA sin historie hun formidler, på sin særegne måte.

To afroamerikanske barn oppholder seg på et ulovlig område. De overværer to hester som slåss. Kampen mellom de to hestene, en svart og en rød, fascinerer og trollbinder dem. Gjemt i gresset blir barna plutselig vitne til at noen menn gravlegger en mann i et hull. Barna, som er bror og søster, gjemmer seg til mennene er forsvunnet.

Jeg husker bare hestene. De var så vakre. Så brutale. Og de sto der som menn.

En 24 år gammel mann er innlagt  på en institusjon. Mannen er Frank Money, soldat, dimittert fra Korea-krigen. Hvorfor han er innlagt på institusjonen kan han ikke huske. Frank bestemmer seg for å rømme da han får en kryptisk beskjed : han må hjem eller så dør lillesøsteren Cee. Da starter hans reise hjem mot Lotus, Georgia, der han en gang gjemte seg i gresset sammen med sin lillesøster.

Traumer etter krigen preger Frank på reisen. Dystre minner fra en barndom preget av fraværende foreldre og en egoistisk bestemor gjør at han har et ambivalent forhold til å vende tilbake. Men han må hjem og redde Cee. Reisen byr på store utfordringer. Minnene fra krigens grusomheter der barndomskameratene hans ble drept gjør at han konstant frykter  å miste kontrollen over seg selv. Samtidig får vi et inntrykk av at han ikke er helt ærlig med seg selv, og at han har opplevd grusomme opplevelser som han ikke klarer å ta inn over seg.

Ordet ”hjem” er komplekst og vi har både like og ulike assosiasjoner til hva et hjem betyr for oss. Tittelen Hjem fremhever betydningen av å vende tilbake til stedet som danner grunnlaget for alt, der familien holder til og utallige minner er gjort. Den sentrale historien i boka er Franks psykologiske indre reise, men óg hans ytre reise hjem til Lotus . I tillegg følger vi lillesøsteren Cee, deres bestemor Lenore og Franks ekskjæreste Lilly. Gjennom livene deres forteller Morrison hvordan livet for en afroamerikansk mann eller kvinne kunne fortone seg på femti-tallet i USA. Rasisme, undertrykkelse, vold og forskjellsbehandling preger hverdagen. Noe er tydelig og direkte, annet er sublimt og underforstått.

Han ville inn på toalettet der, tisse, og se i speilet om han hadde en øyeinfeksjon, men skiltet i døra stanset han. Han lettet seg i buskaset bak bensinstasjonen, ergerlig og litt skremt av det fargeløse landskapet.

Morrisons språk er både tydelig og direkte, samtidig som det gis rom for tolkning og mystikk. Hun flytter elegant fokuset fra hver av personene, og gir dem rom til  fortelle sin historie. Boken har en naturlig progresjon da vi får ta mer og mer del i Franks indre psykologiske reise, og hvilken historie han og hans familie vil fortelle . Det fascinerende med Morrison er hennes måte  å holde oss som lesere konstant skjerpet. Et lite ukonsentrert øyeblikk kan medføre at vi ikke får med oss essensiell informasjon. Samtidig er det ikke alle hemmelighetene vi får svar på. Noen oppklaringer kommer mot slutten av boka, mens andre blir opp til oss lesere å tenke ut.

Morrison vektlegger betydningen av farger flere steder i boken. Dette er et interessant virkemiddel som bygger opp under temaet rasisme, forholdet mellom svarte og hvite mennesker i datidens USA.

Han var rolig, bare satt ved siden av en glorete kvinne. Det blomstrete skjørtet hennes var en hel verden av farger, blusen skrikende rød. Frank så blomstene rundt skjørtekanten hennes svartne og den røde blusen tømmes for farge til den var hvit som melk.

Morrisons fortellerstil gjør personene og omgivelsene i boka levende og deres problemer reelle og virkelige. Oppveksten de har fått og urettferdigheten de møter gjør at de må kjempe mot verden, men òg med seg selv for å få være det mennesket de vil være. Livet er urettferdig, det er vondt, men også vakkert.