Viktige kunstgjenstander og personlig eiendeler fra Lenore Doolan og Harold Morris’s samling, inklusive bøker, moteklær og smykker
Leanne Shapton
Cappelen Damm, 2011

«Hva er dette?», «Skal vi selge denne?», «Er det en feilsending?» – alt ovenfor er sitater sagt mens mine kolleger har holdt boken Viktige kunstgjenstander og personlige eiendeler… av Leanne Shapton i hendene. Kanskje ikke så rart, for boken er ikke like mye en bok, som et kunstprosjekt. Den er grønn og ganske tynn, har større format enn en vanlig bok og den ser ut, og er tilsynelatende, en auksjonskatalog fra auksjonshuset Strachan & Quinn.

Hvorfor skal man lese en hel auksjonskatalog fra første til siste objekt? Hvordan kan en kjærlighetshistorie fortelles gjennom relativt nøkterne beskrivelser av papirlapper, fotografier, brukte pocketbøker og knuste vekkerklokker? Blir det ikke litt som å lese bildetekstene i avisen og tilsammen gjøre deg opp en mening om hva som har skjedd i verden siden i går? Boken fungerer overraskende godt til tross for spørsmålene jeg stilte meg da jeg begynte å lese den. Tingene og den lille infoen vi får om dem bygger opp en historie om et pars første møte, første Thanksgiving, første ferie, første krangel, og etter hvert deres misforståelser, forsøk på å nå hverandre og til slutt deres brudd. At boken begynner med et postkort sendt etter slutten gjorde at jeg smeltet med en gang:

Kjære Lenore,
Jeg kommer til byen et par dager neste måned, har et oppdrag der. Det hadde vært hyggelig å møte deg. Jeg har skrevet noen brev til deg, de ligger fortsatt i skuffen min.
Husker du at vi traff hverandre på Oyster Bar for et år siden, og da vi gikk hjemover den kvelden, spurte du meg: Har du noen gang hatt et forhold som du har angret på at du avsluttet? Jeg sa ikke noe, men jeg skulle ønske jeg hadde sagt: Ja, deg. Det er det som er svaret.
Jeg vet ikke noe om situasjonen din nå. Jaclyn og jeg har tatt en pause. Alene igjen!
Din
Hal

Ved det postkortet blir vi alt kjent med Hal og Lenore og vi forstår at de har gått fra hverandre, og at det muligens finnes grunner til at begge to, i hvert fall en av dem, angrer på det. Og så begynner vi – Halloweenfest, et bilde tatt av paret i en av deres første samtaler og en e-postadresse skrevet på en serviett.

Kanskje var noe av det jeg likte aller best ved boka at man må lime sammen bitene av historien selv. Det er mye mellom linjene, for ikke å si bildene, og fordi vi ofte bare får utdrag fra brev, og korte historier om gjenstandene som auksjoneres bort, så må vi tenke oss til hva som har skjedd. Favorittene mine var Lenores kakespalte fra The New York Times, som altså handler om kaker, men som alltid hadde en nesten personlig innledning som vi kunne tolke utifra de opplysningene og objektene vi hadde lest om i forkant.

Til tider ble det litt tørt å lese de objektive beskrivelsene – dette er som sagt ikke en roman, men orginaliteten og den tilsynelatende hverdagslige, men allikevel rørende historien vi blir fortalt gjenstand for gjenstand gjorde mer enn opp for at det ikke var like mye driv hele tida. Og sånn er det jo i forhold – noen dager er brukte t-skjorter og slitte pocketutgaver, andre dager er gode kaker og kyssebilder. Denne boka er alt sammen, og det er det som gjør den så spesiell.