De magiske tankers år

Joan Didion (oversatt av Halvor Kristiansen)

Tiden Norsk Forlag 2007

Hvordan reagerer man når en av ens nærmeste dør? Hvordan klarer man å takle alvorlig sykdom i nærmeste familie? Joan Didion beskriver i De magiske tankers år hvordan hennes mann plutselig dør av et massivt hjerteinfarkt dagen før nyttårsaften, kun fem døgn etter at deres datter har blitt innlagt på sykehuset med en livstruende tilstand. Boka har undertittelen Memoarer, som både henviser til at hun forteller om hva hun husker fra det første året uten mannen, men også til hvordan hans død og datterens sykdom får fram minner fra hele deres liv sammen.

I utgangspunktet er det lett å være skeptisk til bøker skrevet av mennesker i sorg, man kan se for seg at de blir lite relevante og deprimerende for andre. Men på mystisk vis er denne boken, om ikke akkurat oppløftende, så i alle fall givende. Man kan sette seg inn i det ekstreme tapet Didion må føle av å miste sin ektemann som hun har vært sammen med i over 40 år. De bodde sammen og jobbet hjemme, og hadde i realiteten vært sammen nesten 24 timer i døgnet, og plutselig er han ikke der lengre. På et tidspunkt der hun mest av alt hadde trengt han der. Til tross for dette blir du ikke overveldet av den sorgen hun må føle. Kanskje fordi hun er ”av den kaldblodige typen” som sosialarbeideren på sykehuset sier til legen som kommer med dødsbudskapet, men sannsynligvis fordi hun i utgangspunktet er en forfatter som kan formidle noe på en måte som gjør det interessant for andre.

Didion hopper fram og tilbake i tid, noen kapitler er preget av minner, mens andre ser mer på hennes egne reaksjoner. På samme måte som vi kan forestille oss at Didion selv følte at hun stadig ble rykket tilbake til øyeblikket mannen døde, blir også vi trukket bakover i hennes gjenopplevelse av det, uten at det blir repetitivt. Hennes måte å takle ting på er nærmest litterær.

I vanskelige tider, var jeg lært siden barndommen: les, lær, bearbeid det, gå til litteraturen. Informasjon var kontroll.

Denne teknikken for å takle ting gir boka et videre og mer interessant perspektiv siden hun tar leseren med seg på sin utforskning av litteratur om døden og sorg. Hun oppsøker faglitteratur, saksprosa, dikt og skjønnlitterære verk i jakt etter noe som kan gi henne forståelse for situasjonen. En del av prosessen er å sette seg inn i først mannens, men siden også datterens sykdom gjennom medisinsk faglitteratur, mens hennes personlige følelser blir belyst av faglitteratur om sorg, dikt eller en skikk og bruk bok. Hennes utforskning av sorg, og refleksjoner over sin egen reaksjon over for eksempel å bli spurt om å donere organene hans, eller å gi bort skoene hans, er også tankevekkende og sårt.

Hvordan kunne han komme tilbake hvis de tok organene hans, hvordan kunne han komme tilbake hvis han ikke hadde sko?

…..

”Å bringe ham tilbake” var det jeg hadde fokusert på i det skjulte i disse månedene, et magisk knep. Mot slutten av sommeren begynte jeg å se dette klart. Men ”å se det klart” tillot meg fremdeles ikke å gi bort klærne han kom til å trenge.

De magiske tankers år er en bok som behandler døden på en måte som jeg tror mange vil kunne kjenne seg igjen i. Samtidig handler den også om et samspill i en familie, og uten at jeg tror at Didion ønsker å være belærende på noen måte, gir boka en ide om hvordan man har lyst til å leve livet sitt. Selv om hun gir utrykk for å angre på de tingene de ikke fikk gjort, bærer deres historie preg av alt det de hadde sammen, og at de faktisk levde fritt og med hverandre. Anbefalt lesing for alle.