The Graveyard Book
Neil Gaiman
Harper-Collins, 2008

«Rattle his bones,
over the stones,
he’s only a pauper,
whom nobody owns»

Jeg skulle ønske at jeg leste The Graveyard Book da jeg var 14, og ikke da jeg var 24. Ikke for det, jeg likte den veldig godt som «voksen», men jeg ville virkelig elsket den da jeg gikk på ungdomsskolen og fikk anbefalt dårlige ungdomsbøker av bibliotekarene på skolebiblioteket (dette er faktisk grunnen til at jeg aldri spør om hjelp på bibliotek lenger). Jeg tålte ikke å bli snakket ned til i bøker, og i hvert fall ikke av bøker som skulle «hjelpe gutter til å lese». Neil Gaiman får deg til å føle deg smart, uansett om du er 12 eller 36.

The Graveyard Book er historien om en liten gutt som unnslipper mordet på sine foreldre, i et ganske grusomt åpningskapittel som ikke er for de sarte, for så å bli reddet av innbyggerne av den gamle lokale gravlunden. To spøkelser uten egne barn adopterer den lille 2 åringen, og han får det noe uheldige navnet Nobody Owens. Nobody vokser opp i gravlunden og utforsker dens mange mysterier, samtidig som han læres opp av de mange spøkelsene og andre innbyggerne. Det hele er en bildungsroman med både makabre og magiske overtoner.

Om dette kan høres noe kjent ut er det fordi The Graveyard Book på mange måter er homagé til Jungelboken av Rudyard Kipling. Alle Jungelbokens karakterer har en analog i gravlunden, fra ulveflokken til Bagheera, og det er morsomt å se hvordan karakterene er når de flyttes fra Indias jungel til en tåkelagt britisk by. Likevel er boken på ingen måte et plagiat av Kiplings verk, selv om historien som fortelles på mange måter er den samme. Gaiman har i mine øyne skrevet en bedre bok basert på samme ide, men har krydret den med referanser for de som er glade i klassikeren.

Litt som Jungelboken, er første del av The Graveyard Book mer en samling av noveller om Bod (som han kaller seg), mens han vokser opp. Hvert enkelt kapittel har sin egen historie å fortelle, og kan leses enkeltstående uten store problemer. Mellom hvert kapittel kan det går flere år, og det er morsomt å se hvordan Bod utvikler seg som person også utenfor handlingen i boka. Han får venner og gjør utrolig tåpelige ting, han er heroisk og utakknemlig, morsom og tverr. Viktigst av alt er at han ikke er ufeilbarlig, og at han faktisk ikke blir helt normal av å vokse opp blant spøkelser bare han kan se. Bak det hele ligger den underliggende grunnen til hvorfor Bod må bo i gravlunden og hvorfor foreldrene hans ble så brutalt myrdet.

Boka avviker sjelden fra Bods synsvinkel, og vi få ikke mye mer informasjon enn han har. Gjennom ham utforsker vi den makabre, fantastiske verdenen han lever i og mener er helt normal. Møte hans med normale mennesker, og det som hender når han begynner på skolen, er kanskje den beste delen av boka, for kontrasten mellom Bods verden og vår egen er kanskje ikke så store som den først virker. Jeg er også veldig glad i hvordan alle de overnaturlige elementene flettes inn i historien på, det virker helt normalt for Bod at man kan gå gjennom vegger om man vet hvordan, eller at Silas (som er vergen hans i gravlunden) sover hele dagen i en kiste i kapellets kjeller. Det er det normale for oss som virker merkelig på Bod, og det er alltid en god vinkling å ha i en bok som skal appellere til både voksne og barn. Følelsen av undring og av å se verden på en ny måte er alltid noe å strebe etter.

Neil Gaiman vant nylig John Newbery prisen for The Graveyard Book, utdelt av den amerikanske foreningen for barnebibliotek. I takketalen uttalte han at han følte at en bok blir til i krysningen mellom leser og forfatter, og at hva som er en god bok derfor ofte varierer fra person til person. Det er en tanke jeg liker. Det er viktig å vite at det er forskjell i kvalitet mellom bøker, men at det også er forskjeller mellom lesere. En god del av kvalitetene som gjør en god bok er veldig subjektive, men fellestrekket er vel at når man lukker den igjen for siste gang så blir man litt trist, for man vet at det er lenge til man kan lese den igjen og få en like god opplevelse.

Denne følelsen hadde jeg med The Graveyard Book, jeg merker at jeg allerede gleder meg til neste gang.