Lackadaisy
Tracy J. Butler
2006-2011

Det er nettegneserietid igjen. Jeg har nevnt tidligere at internett har gjort det mulig for tegneserieskapere å gå utenfor det etablerte forlagssystemet og publisere direkte på nett. Jeg har vel også vært inne på at dette ikke alltid er av det gode, da kvaliteten ofte er noe ymse. Heldigvis finnes det likevel virkelig kvalitetsserier på nettet om man leter litt, og den ypperste av disse er trolig Lackadaisy, skrevet og superbt illustrert av Tracy J. Butler.

Lackadaisy er en gangsterfortelling fra St.Louis i forbudstida, men med antropomorfe katter i alle hovedrollene. Og før noen skriker furry, må det påpekes at bruken av dyrekarakterer er et stilistisk valg, siden forfatteren føler at hun lettere kan kommunisere følelser og ansiktsuttrykk når hun tegnere noe som opplagt er en tegneseriefigur. Resultatet lar seg ikke argumentere med.

Hovedpersonen i Lackadaisy er Mitzi May, tidligere jazzsangerinne og nå en ,ehem, entrepenør i salg av alkoholholdige drikkevarer. Hun har overtatt driften av den ulovlig baren Lackadaisy etter sin manns død, som hun muligens er innblandet it, og hun møter på en rekke problemer når hun som ung kvinne ønsker å revitalisere bedriften. I tillegg til Mitzi møter vi en rekke av hennes håndlangere, først og fremst Rocky, Viktor, Ivy and Freckle. I tillegg møter vi etter hvert på både mulige allierte og helt klare fiender, på begge sider av loven.

Butlers presenterer oss for et relativt dypt persongalleri og en svært spennende og til dels gripende historie. Det er lett å holde med Mitzi når hun prøver å komme seg frem i den mannsdominerte underverdenen, men man blir stadig minnet på at hun og hennes medarbeidere faktisk driver med ren mafiavirksomhet og er til tider særs kaldblodige.

Mitzi innledere en hyggelig samtale med en annen yrkeskvinne, og truer henne på livet i samme slengen.

Det som likevel gjør Lackadaisy til det beste av nettegneserier er forfatterens fantastiske bilder og detaljerte kunnskap om 1920-tallets USA. Tegningene er detaljerte uten å være overlessede, ekspressive og til tider morsomme. Butlers historiske kunnskaper og nese for detaljer nærmest siver ut av bildene, og det hele er presentert i sepia-toner som gir en virkelig følelse av noe gammelt og ekte. Hadde ikke hovedpersonene vært katter ville serien vært nærmest for virkelighetstro. Det er derfor et sjakktrekk av forfatteren å bruke et typisk tegneserietrekk i en serie som ellers kanskje ville virke for alvorlig.

Hvis man skal komme med en eneste kritisk bemerkning til Lacakdaisy, så er det at den oppdateres alt for sjeldent. Dette er forstålig, for hver siden produseres med svært stor omhu og i motsetning til noen andre serieskapere på nettet lever kan ikke Butler leve av serien. Noe som er en tragedie i seg selv. Når det verste man kan si om en tegneserie er at det er for lite av den, betyr vel det at man ikke har mye å klage på. Det er for så vidt mange enig med meg i , for Lackadaisy er i år nominert til en Eisner-pris for beste digitale publikasjon. Det er et par andre flotte serie som er nominert, men jeg håper Lackadaisy stikker av med seieren. Det har den fortjent.