Dette er ingen stor nyhet eller et dikt som generelt har blitt oversett av det litterære fellesskap, men likevel har jeg en intens formidlingstrang når det gjelder dette diktet. I det siste har jeg hatt en slags gjenoppdagelse av Sylvia Plaths Lady Lazarus etter å ha sett denne episoden av Crash Course (se den!), Plath er virkelig ikke bare en forfatter for emosjonelle tenåringsjenter.
I Crash Course-episoden om Sylvia Plath trekker John Green frem en strofe fra Plaths dikt Letters in November som er alt annet en trist og deprimerende. Diktet handler om kjærlighet, farger og det å føle seg enorm og glad. Jeg ble skikkelig hekta på tanken å føle seg enorm på en positiv måte. Kvinner skal jo helst føle seg slanke og små, i hvert fall hvis man blindt og ukritisk følger stereotypier og aktivt prøver å oppnå disse idealiene. I dette diktet fremstår ENORM som det eneste rette å føle seg og det virker så selvfølgelig. Dessuten liker jeg ordet enorm, kanskje enda bedre på engelsk, men det gjør sin nytte på norsk også.
Jeg liker veldig godt hvordan Plath leser diktene sine, jeg får inntrykk av at hun vil fortelle meg noe viktig. Hun henvender seg til leseren med smittende energi og innlevelse. Jeg vil virkelig anbefale å høre noen av diktene hennes lest av henne selv. Det kan blant annet letes frem på både Spotify og Youtube hvis noen er interessert. I de siste ukene har jeg stadig kommet tilbake til disse opplesningene som en liten «pump-myself-up-tune», spesielt Lady Lazarus. Sammen med tankene om å føle seg enorm, har Plaths energi, rytme og kraft i det hun leser hatt en, i mangelen på et godt norsk ord, en ”empowering” effekt på meg. Single Ladies, gå å legg deg.
Om du skulle bli like smittet som meg vil jeg anbefale enda en ting jeg snublet over i denne Plathfeberen. Filmen Sylvia med Gwyneth Paltrow i hovedrollen. Den har forresten fått dårlig kritikk og det er mye mulig jeg har en litt lavere terskel for å like filmer om forfattere. Men ja, ja, man trenger ikke å være like rasjonell hele tiden, trenger man? Jeg ser at filmen kanskje er litt veldig forfatterbiografifilm med stort fokus på hennes forhold til Ted Hughes og det melodramatiske, men den er så vakker og sørgelig og fikk meg til å sitte igjen med en gnagende følelse av håpløshet. Jeg gleder meg allerede til å se den igjen.
Folk kommenterer