Å holde pusten
Agate Øksendal Kaupang
Gyldendal, 2013

Ung jente, voksen mann
Eline Lund Fjæren
Oktober, 2013

Er det dårlig gjort å skrive om disse bøkene samtidig? Jeg vet ikke. Kommer du som leser dette til å bli forvirret? Kanskje. Kommer du til å lese begge? Forhåpentlig. Vi prøver.

For disse bøkene er forskjellige, men det de har til felles er unge forfattere som skriver intenst og realistisk. Å holde pusten handler om en storesøster og en lillesøster som bor hos en mor som på ingen måte er skikket til å ta seg av dem. Derfor må bokens forteller, storesøsteren, ta vare på seg selv og lillesøsteren. Hun forsøker så godt hun kan – men det går ikke veldig bra.

Mamma gråter igjen, så høyt at jeg kan høre det fra alle rommene i huset. Hører de runde hvaltårene som renner ned kinnene og halsen hennes og gjør putetrekket vått. Jeg liker ikke å være alene hjemme når mamma gråter. Jeg skulle ønske at Emilie ikke var på skolen, at hun ikke løy. Så begynner jeg å tenke på Firfisla. På hvor han er. På grå hud under neglene. På de våte stablene med aviser bak steinen i skogen som han la der før han ble sparket.
Og mamma gråter, og jeg hører henne.

Språket er direkte. Noen ganger reagerte jeg på klisjeer og manglende flyt, men kanskje var dette også fordi det gnistret andre steder. Forfatter Aasne Linnestå skrev om sin favorittmetafor: «Og hun vet at jeg har et hjerte av bruspulver. Det er bare å stikke tunga borti, så knitrer det voldsomt før det til slutt smelter». Språket reflekterer en tenåring som både er barnslig og voksen på samme tid.

Eline Lund Fjæren har i Ung jente, voksen mann skrevet om et parforhold med sine opp- og nedturer. Men utfordringene er ikke alltid de samme som med andre – paret er en jente i tenårene og en mann i trettiårene. Boken følger forholdet deres fra de treffer hverandre da jenta er 13, til hun blir 18. Vi får hendelser og episoder fra Bergen og fra reiser til utlandet. Boken er fortalt i jeg-person, men i hvert kapittel veksler det om det er mannen eller jenta vi hører.

Det er ikke til å komme vekk fra at man lurer på hva som er hentet fra forfatterens liv. Det er ingen navn på hovedpersonene i boken, men vi får vite at jentas fornavn ligner på Emma, og at etternavnet kommer fra Fjærland. Uansett hva som er ”sant” og ikke, så er Fjæren dærsken så flink til å skrive.

Det er du som følger meg hjem om nettene, det er du som bor i sengetøyet mitt, det er du som sitter i vinduskarmen, det er du som varmer meg, det er du som gjør meg kald, det er du som regner over meg, det er du som beskytter meg fra det samme regnet, det er du som er lyset som møter meg ut av tunnelen, på vei inn til byen min, på vei til hvite hus og rød takstein, til høye fjell og tunge regndråper, til et postkort jeg har ventet på, et postkort fra deg, fra denne byen.

For det er det jeg sitter igjen med fra begge bøkene: Utrolig gode fortellerstemmer og en intensitet i språket som vanskelig lar seg beskrive. Kan det være at jeg blir så imponert fordi jeg vet at forfatterne er så unge? De er debutanter, og jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til flere bøker fra dem.

For jeg må bare nevne dette. Fjæren og Kaupang er født i hhv. 1994 og 1993. Smak litt på det. Kjenn litt etter hvor det svir. Og dette kommer fra en som er født i 1986 altså, jeg tør ikke tenke på hvordan det må føles hvis du er eldre enn meg. Uansett om det svir bør du lese Å holde pusten og Ung jente, voksen mann. Den første boken slår pusten ut av deg, og setter seg i magen på deg. Den andre boken tvinger deg til å tenke over et uvanlig parforhold, og prøve å finne ut hva som er vanlig i det uvanlige.

Er du en ung jente som er forelsket i en eldre mann, er du et offer, men jeg klarer ikke se forskjellen på disse to tilstandene, på å være et offer og være forelsket, mener jeg. Begge deler er å bli fratatt friheten, å høre til andre enn seg selv.