Artikkelen står i en noe redigert utgave på trykk i den nyeste utgaven av Deichmanbladet, #3 høst 2014.
I en stue på tjuetallet i Georgia, USA, står tenåringen Carson McCullers og kjefter etter søsknene som har løpt ut i hagen. Det er fortsatt noen år til hun skal publisere sin første roman, men hun har allerede skrevet flere skuespill, iscenesatt i familiens stue med søsknene som skuespillere og møblene som kulisser.
Hun vet det ikke ennå, men snart skal hun gå om bord i et dampskip som tar henne til New York, der hun skal ta den amerikanske litteraturscenen med storm.
Påvirket av musikk
Den amerikanske forfatteren Lula Carson Smith ble født 19. februar 1917. For norske lesere vil hun være kjent for romanene Hjertet er en ensom jeger og Bryllupsgjesten, samt tekstsamlingen Balladen om den bedrøvelige kafé, alle bøker der handlingen er satt til sørstatene i USA.
Under hele oppveksten var det egentlig konsertpianist Carson – og hennes ambisiøse mor – ville at hun skulle bli, men på grunn av en feildiagnostisert giktfeber slet hun med dårlig helse som senere skulle gi henne tre hjerneslag før hun fylte tretti år, samt andre problemer livet gjennom.
På et punkt i tenårene skal hun ha fortalt en venn at hun heller ville bli forfatter enn pianist, men musikken ville for alltid spille en stor rolle i tekstene hennes. Den første historien hun fikk på trykk, en novelle kalt “Wunderkind” som ble publisert i magasinet Story i 1936, skildrer en ung pianist, og var første møte med en karaktertype som skulle vise seg å være McCullers’ spesialitet: det unge mennesket.
Evig ung
Fokuset på alder og ungdom er alltid tilstedeværende når det snakkes om Carson McCullers, både i tekstene og i livshistorien hennes generelt. Hun giftet seg ung, debuterte litterært ung, og døde ung. Det er kanskje derfor hun oftest er avbildet nærmest frosset i ungdommen: den korte, skeive panneluggen, de mørke, seriøse øynene og den løse manneskjorta – alt gir henne et utseende tilsynelatende yngre enn de tjuetre årene hun hadde da den første boka hennes, The Heart is a Lonely Hunter, ble utgitt i 1940.
Anmeldere av boka pekte på skillet mellom det de kalte en forbløffende forståelse for menneskesinnet, og forfatterens alder. Hennes evne til å sette ord på følelser skaper enkle, men betydningsfulle setninger: “You know it’s still hard for me,” sier Frankie, hovedpersonen i The Member of the Wedding, “to realize that the world turns around at the rate of about a thousand miles an hour.”
Sine egne motiver
Kanskje var det den unge alderen hennes, kanskje var det noe annet: Carson McCullers skrev alltid så bra om unge jenter på terskelen til voksenlivet, både rollen de slet med å finne i samfunnet rundt seg, og det de slet med i å finne seg selv. I nevnte “Wunderkind” skildrer hun den (muligens selvopplevde) skuffelsen i å ikke lenger være ung og lovende, men det er i hennes første og tredje bøker at de unge kvinnelige karakterene får skinne.
Om seg selv og sine karakterer sa hun at hun alltid ble til personene i bøkene sine, så fordypet i dem at deres motiver var hennes motiver. Det er ekstra tydelig i The Heart is a Lonely Hunter (1940) og The Member of the Wedding (1946), der hovedpersonene i begge bøker er jenter på randen av voksenheten: Nevnte Frankie, i Member, og Mick Kelly i Heart.
“Of all the characters in the work of Carson McCullers, the one who seemed to her family and friends most like the author herself was Frankie Addams, ” sier søsteren Margarita G. Smith i The Mortgaged Heart, en samling av McCullers’ tidlige tekster, essays og dikt som ble gitt ut fire år etter Carsons død, i 1971.
Tolvåringen Frankie i er oppslukt i brorens nærstående bryllup, og vil helst ta del i ekteskapet som en tredje part. Det var muligens denne fordypningen i karakterene sine som gjorde at McCullers så tydelig klarte å formidle usikkerheten, sårbarheten og forvirringen rundt det å befinne seg midt i mellom barndom og voksenliv. “Nothing much happened that she could describe to herself in thoughts or words,” står det om Frankie i del to av romanen, “but there was a feeling of change.”
En gave til litteraturen
Ifølge Tennessee Williams – han var en av McCullers’ største tilhengere, og senere også en god venn – bodde McCullers, visstnok uvitende, på et bordell da hun først kom til New York i 1934 for å studere musikk. Der ble hun kjent med en jente som tilbød seg å vise henne rundt i byen. Jenta skulle vise henne veien til Juilliard School of Music, men stakk ifra henne på undergrunnen med alle McCullers’ penger.
McCullers skal ifølge historien ha blitt værende under bakken i flere uker uten å finne veien ut, og da hun kom seg ut igjen, var det i Brooklyn, et sted hun stadig vekk vendte tilbake til å løpet av livet. Sant eller ei: det er flere som har pekt ut gaven den litterære verden fikk i at hun aldri kom seg til Juilliard.
Natur og pubertet
I skrivingen brukte McCullers ofte vær og årstider som symboler for de vanskelige og ofte ubeskrivelige pre-pubertale følelsene. På mange måter anså og skildret hun overgangen til voksenlivet som en slags død, eller en krig, oftest mot seg selv, preget av en overhengende følelse av forvirring og usikkerhet.
Hun setter ord på følelser man ikke vet hvordan man skal forklare, som er virkningsfullt nok når man er på randen av voksenlivet, som Mick og Frankie er, men som i tillegg appellerer til lesere langt eldre enn Frankies tolv og Micks tretten år. Mick i The Heart is a Lonely Hunter er altoppslukt av musikk, hun kjenner den i hjertet, men forstår ikke helt hva hun føler, og skriver en sang om det: “This Thing I Want, I Know Not What”.
Vi møter både Frankie og Mick i sørstatsbygder der solen, varmen og svetten står i fokus – begge jentene sliter med ubehaget forårsaket av den hete sommeren som ikke lar dem være i fred. De er gjennom hver av sine romaner svette, skitne, plaget av å få solen i øynene, med kroppen på ett sted og sinnet på et annet – noe som kan sees som et symbol på alderen deres også.
Begge fantaserer om å komme seg vekk: Frankie drømmer om Alaska, snøen og kulden, og har helt fra starten av romanen en ferdigpakket koffert på rommet sitt, i fall hun kan reise dit broren og bruden er. Mick vil bli voksen så hun kan reise bort og returnere berømt til hjemstedet, i en fin bil med initialene hennes brodert på lommetørklene sine.
Møtet med sex
Også den gryende seksualiteten kommer som et sjokk på både Frankie og Mick, men på forskjellig vis. Frankie møter en av soldatene som er stasjonert i byen på en bar, og forstår ikke hva som egentlig foregår når han vil ta henne med opp på hotellrommet sitt, selv om det ikke går noe lenger enn at hun klarer å stikke når intensjonen hans, i alle fall for leseren, blir tydelig. Mick opplever sitt første møte med sex som en slags død for barndommens naivitet.
Rett etter hun har ligget med vennen Henry, har Henry dårlig samvittighet for det han opplever som å ende Mick’s barndom. Han kaller henne for et barn, men Mick sier “No, I wasn’t. I wasn’t any kid. But now I wish I was, though.”
Selve sexscenen er også uvanlig smakfullt skrevet, med nærgående beskrivelser av samspillet mellom Mick og Henry helt til den faktiske kontakten oppstår. McCullers lar avsnittets siste setninger, “And then this was the way. This was how it was.” implisere det nær ubeskrivelige.
Ivrig leser
Mick i The Heart is a Lonely Hunter har blitt sammenlignet med J.D. Salingers Holden Caulfield og Mark Twains Huck Finn, og de litterære påvirkningene kom fra alle hold for McCullers. Hun var en flittig leser – en anekdote forteller at hun var så oppslukt i Katherine Mansfield at hun en gang gikk frem og tilbake til butikken med boka foran nesa, og ikke sluttet å lese selv da hun plukket varer.
(Etter å ha lest Eugene O’Neill for første gang i tenårene, skriver hun i essayet “How I Began to Write”, ble skrivingen hennes brått mer alvorstynget: “The sitting-room shows ended when I first discovered Eugene O’Neill (…) By autumn I was writing a three-acter about revenge and incest.”)
Blant de store navnene i litteraturen navnga hun også inspirasjoner som Flaubert, Tsjekhov, Faulkner, Tolstoj, Dostojevskij, Joyce, Hemingway og Fitzgerald.
Hele livet hadde McCullers også en forståelse for viktigheten i det barnlige. Søsteren Margarita G. Smith sier i forordet til The Mortgaged Heart at Carson selv i voksen alder alltid staset seg opp på bursdagene sine og ventet på at kort, gaver og gratulasjoner skulle komme på døren. Hun likte ikke kort, sa søsteren, for det betydde ofte at hun ikke fikk gave.
Menneskeligheten
McCullers talent for å gi pre-pubertale, eventyrlystne jenter en stemme – hun har blitt kalt “the gifted bard of adolescent girls” – er også et talent som går utover det og spenner over hele menneskeheten. McCullers hadde en usammenlignbar forståelse for mellommenneskelige og det indre, og fikk flere ganger både hyllest og kritikk for menneskeskildringene sine.
Ku Klux Klan la igjen en beskjed på svareren til McCullers etter hun hadde gitt ut sin andre roman i 1941, Reflections in a Golden Eye, og sa at de ikke likte verken “queers” eller “nigger-lovers”. Det var dog noe helt spesielt i måten hun skrev utenfor sin rase og sitt kjønn, sa forfatteren Richard Wright på den tiden, og pekte ut at hun skrev alle karakterer like godt og rettferdig. The Member of the Wedding har også i senere år blitt anerkjent som en skildring av gryende lesbisk kjærlighet.
The we of me
“De er mitt vi,” sier Frankie i The Member of the Wedding når hun tenker på broren og bruden. Hun vil inkluderes i noe, et samhold, og selv om hun ikke er gammel nok til å forstå eksklusiviteten av ekteskapet, at det kun holder to, lengter hun etter følelsen av å tilhøre noe, på ordentlig.
McCullers eget kjærlighetsliv var til tider turbulent. I tillegg til sykdommen hun slet med hele livet, hadde hun et dramatisk av-og-på-ekteskap med James Reeves McCullers (som endte i at han forsøkte å få med seg henne i en selvmordspakt i Paris i 1953, et selvmord han fullbyrdet alene). Selv døde hun i en alder av 50 etter en hjerneblødning.
Det som står igjen er likevel et forfatterskap som vitner om at McCullers helt enkelt forstår noe essensielt i det menneskelige.
“What she wrote was beautiful and real to those of us who are willing to go with her to explore the human heart,” skriver søsteren om henne i The Mortgaged Heart. Mennesker, og særlig de som står på terskelen mellom å være barn og voksen, var McCullers’ “vi” – hun forsto det menneskelige, og gjenkjente noe i folk som hun klarte å sette ord på.
Eller som hun lånte fra den romerske forfatteren Terents, og ifølge søsteren sa ofte: “Nothing human is alien to me.”
*
Fakta: Carson McCullers
- Amerikansk forfatter født 19. februar 1917.
- Debuterte litterært som tjuetreåring i New York med The Heart is a Lonely Hunter i 1940. Skrev hovedsakelig om sørstats-USA på førti-, og femti- og sekstitallet.
- Romanene hennes inkluderer i tillegg Reflections in a Golden Eye (1941), The Member of the Wedding (1946) og Clock Without Hands (1961). Hun skrev i tillegg noveller, poesi og prosa.
- På norsk ble hun oversatt og publisert på sekstitallet.
Trackback/Tilbaketråkk