Filmklubben
David Gilmour (oversatt av Tom Thorsteinsen)
Libretto forlag
207 s

Filmklubben er en enkel og trivelig selvbiografisk bok om forholdet mellom en far og sønn. Jesse er 15 år og skolelei, får dårlige karakterer og vantrives. Som et siste forsøk for å hindre at Jesse glir helt ut, lar faren sønnen slutte på skolen, uten krav om at han må begynne å jobbe. Den eneste betingelsen er at han må se tre filmer sammen med faren hver uke. Boka er en beretning om forholdet deres og om en kjærlighet til film. I det hele tatt, easy reading på kveldstid. Dersom du vil lese en omtale av boka henviser jeg deg til NYTimes, dersom du heller vil ha en vurdering av bokomslaget, følg med.

Det nederlandske coveret.

Boka er gitt ut av Libretto forlag, som ellers gir ut Paddington-bøkene, diverse barne- og ungdomsbøker og selvhjelpsbøker. Det ser ut som at oversetter Thorsteinsen også er eier av forlaget, noe som kanskje forklarer det relativt svake språket i boka, med ensformige setninger, og få ting å glede seg over. Men, det som kanskje er mest deprimerende er omslaget på boka. Denne boka ble utgitt i Norge i 2010. Altså ikke i 1989, som man kanskje skulle tro. Det er lite med omslaget som indikerer at det er en roman eller et memoar, det ser heller ut som en medlemsguide fra Norsk Filmklubbforbund. Se hvor ekstremt falsk prosjektoren egentlig ser ut, og så har man et bilde som riktignok viser noe som kan være en far og en sønn, men gutten er mer en åtteåring enn en tenåring.  Bildet av det norske omslaget mangler for øvrig bindestreken mellom Film og klubben.

Det britiske coveret.

Libretto forlag har ikke laget omslaget selv, men heller gjenbrukt det nederlandske, som igjen har basert seg på bildebankene til Getty Images, Scanpix og Corbis, og den åpenbart talentfulle nederlenderen Nico Richter står bak montasjen. Dette coveret er fremdeles stygt, men fonten er i alle fall bedre, og denne ser ikke like gammelmodig ut som Librettos. Men det norske/nederlandske kunne kanskje vært verre, det britiske coveret gir nemlig ut en helt ny stemning, følelsen av at det ikke er en bok, men heller en brosjyre fra familierådgivningskontoret.

Det spanske(?) omslaget.

En far og sønn på hver sin stol, gutten med caps, stolen bakfram og uknytta skolisse, et virkelig problembarn ser vi umiddelbart! Men hvilket problembarn sier vel nei til «No school. No work. No drugs. Just three films a week» ? Det er jo «the education he couldn’t refuse»!

Litt samme stil er valgt av det spanske (eller portugisiske, jeg klarte ikke helt å finne ut av det) omslaget. Men her har man tydeligvis ønsket å ta oss helt tilbake til 70-tallet i estetikken. Samtidig som man visstnok vil signalisere at også pappaen kan være sur. Heldigvis er fargene dusere.

Det italienske omslaget.

Men det finnes noen med slightly bedre estetisk sans, og de bor naturlig nok i Italia. Omslaget er ikke så bokstavelig, selv om de ikke klarte å unngå å få med filmeffekter i form av billett og filmcover. I tillegg har de et trivelig bilde av far og sønn Gilmour, en sympatisk detalj. Til gjengjeld har de klart å kalle boka «Vårt år/Året til oss to».

Det kanadiske omslaget.

Til slutt, originalen. Det kanadiske omslaget integrerer tittelen i bildet, og har en forside som virker mer forlokkende, med amerikansk film og cinematek assosiasjoner, samtidig som det sier noe om at det er et hjemmeprosjekt. Litt freshere enn flere av de andre, her kunne i alle fall det norske forlaget med hell beholdt originalcoveret.