I juli flyttet jeg til Toronto. Mannen min skal nerde matte på Fields Institute frem til desember og jeg sa opp jobben i Norge for å bli med. Angrer ikke, Toronto er en veldig fin (og varm!) by. Jeg sitter for det meste og skriver på Toronto Writers Centre; et kontorfellesskap for skrivende mennesker, redaktører, faglitterære forfattere, skjønnlitterære forfattere, journalister, dramatikere, TV og film folk. Føler meg proff, har kontor og har lastet ned Scrivener for en prøveperiode, etter jeg måtte innrømme i et bryllup jeg var på i sommer at de eneste skriveprogrammene jeg hadde prøvd var word og written kitten.
En av de største utfordringene når man skal flytte til utlandet er hvilke bøker man skal ta med. Tenk om man får skikkelig lyst til å lese den og den boka, hva gjør man da? Spesielt hvis det er norske bøker, man kan ikke bare gå på biblioteket å låne. Så tips nummer én, ta med norske bøker! Jeg, kremt, tok ikke med meg så mange norske bøker, jeg burde kanskje fulgt mitt eget råd, men jeg var veldig bestemt på at jeg skulle rekke å lese akkurat disse bøkene før jeg dro hjem igjen.
Jeg tok med to sakprosabøker, en om kjærlighet og en om historie.
Jeg tok også med Kristi Etterfølgelse som er en litt mer personlig bok, ikke en bok jeg tenker jeg vil «lese ut», bare fin å lese i en gang iblant. Det er en bok publisert i 1418 skrevet for munker (noe som er viktig å ha i bakhodet når man leser den). Man tror den er skrevet av Tomas à Kempis, som forresten er meget, meget streng, og det liker jeg. Men det er en bok som egentlig bare er relevant hvis du har et ønske om å følge Jesus, historisk interesse eller vil lære mer om forskjellige måter å praktisere religion på. Den siste boken som fikk bli med over havet var Penguin utgaven av A Vindication of the Rights of Woman av Mary Wollstonecraft, fordi jeg tilfeldigvis leste den da jeg skulle dra.
Det tok ikke lang tid før vi bestemte oss for å dra på bokshopping. Etter en ganske overveldende opplevelse på The Strand Book Store i New York, hvor jeg endte opp med å ikke kjøpe noen ting. Som ofte skjer hvis det er altfor mye jeg har lyst på og ikke vet hvordan jeg skal kunne velge. Dessuten hadde jeg begrenset plass i kofferten og hadde hørt at bøker er billigere i Toronto enn New York (noe som etter min begrensede erfaring stemmer). Vi fant disse to lærinnbundede skjønnhetene i en bokhandel i nabolaget, i en gate som heter Roncesvalles. En av de hyggeligste gatene i Toronto.
Jeg har ikke lest The Pilgrim’s Progress av John Bunyan, men da jeg leste Little Women av Louisa May Alcott skulle jeg ønske jeg hadde gjort det. Så mange referanser! Skal du lese Little Women tror jeg også det er bra å ha lest The Pickwick Papers av Charles Dickens forresten. Det er ikke et must altså, Little Women er veldig lettlest og poengene er tydelige, men det er jo litt gøy å ta alle referansene. Denne utgaven av The Pilgrim’s Progress er dessuten illustrert av William Blake(!). Vi kjøpte også The Innocence of Father Brown av G. K. Chesterton.
Jeg har aldri lest mye krim, men de siste årene har jeg lest litt klassisk krim. Agatha Christie til påske, John Dickson Carr til jul, men jeg har mest fått sansen for G. K. Chesterton. The Innocence of Father Brown er en samling krimnoveller som heller spiller på smarte løsninger enn sjokkfaktor. En av favorittnovellene mine handler for eksempel bare om å finne noe som har blitt stjålet. Dessuten er de til tider både morsomme og tankevekkende.
Sist men ikke minst. Vi kjøpte Oryx and Crake av Margaret Atwood, for «when in Toronto»… og The Outsider av Albert Camus. Jeg føler de franske eksistensialistene har hengt over meg altfor lenge og pirket meg på skulderen. Så nå har Camus, Sartre og Beauvoir sneket seg mot toppen av leselista. Det tror jeg kan bli en spennende bokhøst.
Folk kommenterer