Hva har V. S. Naipaul, Romeo Dalliere, Paulo Coelo, Cormack McCarthy og Jim Crace til felles? Jo, de er forfattere som har skrevet bøker som har vært vonde å lese. Fem vonde bøker var nemlig utfordringen Silje gav meg, en utfordring jeg tar i mot med glede, og med en del spørsmål som så enkelt som mulig kan formuleres slik:

Hva ligger i begrepet «vondt å lese»? Hva forårsaker det vonde? Er det forfatterens evner, historien eller meg som leser som bestemmer smertegraden? Det kan være flere ting:

• At boken er så utfordrende at det gjør vondt å ta stilling til utfordringen?
• At innholdet er så grotesk og rått at det flerrer huden av meg?
• At den er så dårlig at den gjør meg dårlig, men fullfører den likevel?
• At jeg som leser er så sart eller har en erfaringsbakgrunn som gjør noe smertefullt for meg?

Jeg har vandret i bokhylla mi og gjennom LibraryThing-katalogen for å kjenne på hvilke bøker som volder meg smerte når jeg erindrer hva boken gjorde med meg. Det jeg finner ut, er at jeg finner alle kategorier nevnt ovenfor i møte med min egen lesehistorie. Det er bare å sette i gang (Til orientering: Jeg er snobbete og mener at en bok er best på sitt originalspråk. De fleste bøkene jeg leser er på engelsk, og ikke alle finnes i norsk ordkledning. Linkene jeg gir er til de norske oversettelsene der disse, hvis ikke; til den engelske originalen).

Cormack McCarthy – The Road (Veien).
«Alle» har lest denne boken, alle har blitt oppslukt av den, og alle berømmer den smertefulle opplevelsen det er å jobbe seg gjennom disse 256 lettleste men utfordrende sidene om et dystopisk samfunn etter apokalypsen, der en far og hans sønn reiser fra det nordlige og frosne stedet sørover for å finne mat å overleve på. Det er en vandring fra det kalde til det varme, men også fra det ene ødelandet til det andre, der horder av bander gjør hva de kan for å finne det som måtte være igjen av mat. En en mytisk historie som har blitt fortalt igjen og igjen, men aldri på den sterke og rørende måten som McCarthy har fått til i beskrivelsen av den intense overlevelsesdriften og den intense kjærligheten mellom far og sønn, eller den ekstreme viljen til å gjøre alt innenfor det anstendige for at sønnen skal få en framtid. Kalde beskrivelser av en kald virkelighet på kanten av stupet, men hvor varmen mellom de to menneskene gjør at selv i den grusomme avslutningen sitter jeg igjen med troen på at det fins noe godt i menneskene. Jeg gråt da jeg leste slutten, jeg er ikke den eneste. En smertefullt god bok. I tillegg: For en gangs skyld yter filmen boken rettferdighet, og Viggo Mortensen har for evig inntatt en av de ypperste plassene i min skuespillerstjernehimmel. | Norsk oversettelse |

Paolo Coelho – Manuscript found in Accra.
Fra den gode smerten til den håpløse. Noen bøker er så dårlige at de gjør vondt å lese. Den dårligste boken jeg noen sinne kan huske å ha lest er Paolo Coelhos patetiske og dumme Mauscript found i Accra. Jeg har ingenting til overs for Coelho, han er en meget dyktig ordkløver som lurer folk i stry med sin forenklede, egoistiske og nedbrytende form for selvrealiseringsfilosofi der det eneste som teller er at du følger din egen lykkes sti, uansett hva det måtte koste andre. Alkymisten er sånn, Alef er sånn, og manuskriptet er sånn i aller verste forstand. Jeg tror Paulo Coelho har ødelagt flere liv enn han har bygd opp. Hvorfor det er så dårlig at det gjør vondt? Les her, så har du forklaringen. Jeg oppsummerer hva jeg tidligere har skrevet:

«Det er som om man skulle tatt alle gullkorn fra Khalil Ghibrans Profeten, fra Jesus og fra Forkynneren i Det gamle testamentet, blandet inn litt sufisme og hinduistisk tankegods, og strøket alle setninger som ikke inneholdt en dypere mening, og visp så har du Accra-manuskriptet.»

Du er advart.  | Norsk oversettelse |

Roméo Dallaire – Shake Hands With the Devil.
Sakprosa fortjener også sin plass når man skriver om smerte. Det er Mørkets hjerte det handler om, og mørkere sakprosa enn Shake Hands With the Devil tror jeg neppe det er mulig å finne. Det er snart 25 år siden folkemordet i Rwanda. 800 000 tutsier ble drept på hundre dager. Verdenssamfunnet sto og så på, handlingslammede og feige, mens generalen som hadde fått ansvaret for å lede FN-troppene sendte varsel på varsel til FN sin toppledelse om hva som var i gjære. Svar kom aldri, verden toet sine hender, og i ettertid har vi sagt at vi ikke visste hva som skjedde. Det er løgn. Jeg husker fremdeles at jeg våren 1994 satt og så på Dagsrevyen at 5000 tutsier hadde blitt brent inne i en kirke, hvor de hadde flyktet fra mobben som drepte for fote med macheter og kniver. Det er rystende, det er kvalmt, og alt snakket vårt om at det som skjedde i Auschwitz, Schrebrenica, Rwanda eller Kambodsja aldri må skje igjen er egentlig bare en vits. Vi visste det i 1994, vi vet det nå i Syria, og det er fortvilende. Og noe av det mest fortvilende: FN sin generalsekretær Boutros Boutros-Ghali var den som hadde solgt machetene til hutu-lederne, som hadde lagret de i rwandiske skur gjennom et par år nettopp med tanke på å drepe «kakerlakkene» som forgiftet det rwandiske samfunnet. Det er lettere å drepe når du ikke lenger ser på ditt offer som menneske. Shake hands with the Devil er det mørkeste av det mørke, og når du er ferdig med boken kan du ikke lenger tro på mennesket. Vi visste nemlig. | Engelskspråklig versjon |

V.S. Naipaul – A Bend in the River.
Den gode smerten er den smerten som får deg til å vokse. Jeg bodde i Kenya på 1970-tallet. Mitt bilde av Afrika var vide savanner, et dyreliv i tusentalls, et godt liv som expat-ungdom i en vakker og velstyrt Nairobi. Det var det samme bildet som jeg møtte i den litteraturen som jeg leste. Wilbur Smith og Courtney-slekten, sterke menn og vakre kvinner som erobret det afrikanske kontinentet, hvor gull var gull og afrikanske stammer noe man kunne slakte ned i jakten på rikdom, uten at det var noe å problematisere fordi alt var vakkert og sterkt og spennende.

Så fant jeg V. S. Naipaul, nobelprisvinneren og kosmopolitten, mannen som vokste opp på Trinidad, hadde sine røtter i Uttar Pradesh i India, og som nå bodde som en fremmed i London mens han reiste det tidligere britiske samveldet og Latin-Amerika på kryss og tvers i jakten på sin egen identitet. Det var det tidlige 1980-tallet, den gang Tanum og Norli hadde alle bøker som var verd å ha i hyllene – hele serien til Naipaul, alle bøkene til Graham Greene, Iris Murdoch, André Brink, Science Fiction-bøkene til Robert Heinlein og Ray Bradbury, bare for å nevne noen. Naipaul sin A Bend in the River sto i en av hyllene i en av disse bokhandlerne, tittelen var tiltalende, omslaget vakkert, og elven som ble beskrevet lå i mitt kjære Afrika. Boken, derimot var vakker bare på helt andre måter enn det jeg forventet.

Salim, indisk afrikaner, flytter fra sin kystby på kanten av kontinentet (Mombasa?) til byen på det stedet der elven krummer seg (Kisangani, Kongo?). Han er en ung mann i oppbrudd, det er ingen framtid i familiebedriften ved kysten, så han må etablere seg på nytt, og møter ensomhet, fremmedhet, møter med mennesker fra en annen kultur (belgiere?) som representerer både forfall, kulturell dekadens og rastløshet, der den eneste flukten er flukten inn i seksualiteten og alkoholen. Hvordan skal en ung mann i eksistensiell krise lande i en verden som er så annerledes enn den han vokste opp i? Dette er akkurat de samme spørsmålene som Naipaul strevde med, og som jeg selv kjente meg igjen i. Vokst opp i Norge, med ungdomsår i Kenya, tilbake i Norge med en drøm om et Afrika som bare eksisterte i Wilbur Smith sine bøker, ble det som A Bend in the River bare fjernt og vanskelig. Jeg la fra meg boken, ute av stand til å kjenne på den eksistensielle smerten boken formidlet – for så å plukke den opp et år senere, og plutselig innse at *dette* smertefulle også er noe vakkert: At virkeligheten er røffere og finere enn drømmene, at det å være rotløs ikke betyr at man må være rastløs, og at det å finne fram i seg selv er viktigere enn å finne fram i et sted som stadig er i forandring. En smertefull roman som ble den viktigste boken jeg har lest.

Av smerte kommer vekst. Jeg lærte selv at jeg var en borger i verden, at det å ikke ha røtter ikke betød at man ikke hadde en tilknytning. Det er rastløsheten som er vanskelig, ikke rotløsheten. | Engelsk original |

Jim Grace – Being Dead.
Jeg var ikke klar over den smerten A Bend in the River skulle forårsake. Det ligger mye smerte i det vi ikke vet noe om, det er derfor døden kanskje er et tema mange av oss liker å sky unna? Det er nok derfor Being Dead av Jim Crace ble en ganske utfordrende men utrolig givende affære å lese. De fleste drapsgåter begynner med drapet og beveger seg mot oppklaringen. Being dead begynner ved at biologene Joseph og Celice blir funnet drept på en øde strand et sted i Storbritannia. Men i stedet for å ta den vanlige veien via en detektiv og en oppklaring går historien i to retninger: Fra selve dødsøyeblikket og mot oppløsningen av det fysiske legemet – forråtnelsen som noen vil kalle det – og tilbake mot starten, den første gangen de to møttes på denne stranden og til det som skulle bli deres liv sammen. Død kan være ekkelt, spesielt når vi prøver å unngå å se hva det innebærer. Men den er en realitet, og hvorfor skal realiteten – det vi alle skal gjennom uten selv å oppleve det – forstås så makabert? Ja, dette var virkelig ekkelt, men noen ganger er ekkelt både fint og tankevekkende, og det får meg til å filosofere over hvordan jeg bruker disse timene og dagene som jeg har fått til rådighet. Noe ledet Joseph og Celine tilbake til stranden, og veien dit var ikke bare lykkelig. | Engelsk original |

Fredrik: Jeg utfordrer deg til å gi oss en liste over fem diktbøker som vi som (nesten) aldri leser dikt bør lese for å få et godt møte med poesiens verden.

LagreLagre

LagreLagre

LagreLagre