Dette er et lite oppfølgingsinnlegg til Bokmerkenes sommerlesing hvor vi snakket om leseplanen for sommeren. (Lesetips: man rekker å lese ganske mye i løpet av en sommer hvis man regner sommeren helt til oktober.)

Bleak House av Charles Dickens

For meg var dette et av sommerens litterære høydepunkter. Boken handler om tre foreldreløse barn som nå har blitt unge voksne og blir tatt hånd om av John Jarndyce, som bor i Bleak House. Av disse følger vi hovedsaklig Ester som fungerer som hans husholderske. Hun har en godtroen, naiv måte å se verden på som skaper en morsom effekt i boken. Jeg liker veldig godt når historier blir fortalt slik, man ser liksom ting på en helt ny måte. Generelt er karakterene i boken veldig overdrevet og til tider absurde, noe som fikk frem en del gode poenger. Det er blandt annet en fyr som alle sier er et barn; fordi han ikke forstår seg på penger og bare gjør det han har lyst til, og en mor som ikke tar vare på sine egne barn, men bruker all sin tid på å sende brev for å hjelpe fattige i andre land. I boken er det mye snakk om en rettsak som bare varer og varer og varer og som mange av karakterene i boken er knyttet til på en eller annen måte. Rettsaken får absurde konsekvenser for mange involverte og er med på å knytte historiene sammen. Det er en veldig morsom og sjarmerende bok, med mye dybde.

Slaughterhouse five or the Children’s Crusade av Kurt Vonnegut

Åh, denne likte jeg også veldig godt. Den begynner med en mann som skal skrive en bok om bombingen av Dresden under andre verdenskrig, men han greier ikke skrive om det. Boken blir etterhvert en beskrivelse av livet til Billy Pilgrim som reiser frem og tilbake i tid. Til da han er soldat, krigsfange, far, ektemann, enkemann og til han i en periode er fanget på en annen planet. Den er så herlig absurd og til tider skrevet med et veldig naivt blikk som i denne boken fikk et helt annet utslag enn for eksempel Bleak House. Det absurde og naive gjorde ofte det grusomme enda verre. Jeg fikk litt samme følelsen som når jeg ser sitcom-scenen i filmen Natural Born Killers. 

The Voyage Out av Virginia Woolf

Minnet meg litt om Amaile Skrams Forrådt, kanskje fordi mye av handlingen finner sted på en båt, kanskje fordi hovedpersonen er like uvitende og uskyldig eller kanskje fordi det er veldig lenge siden jeg har lest Forrådt. Jeg har lest en del Woolf det siste året og sammen med To the Lighthouse og The Waves tror jeg denne er en av mine favoritter. Det er en bok som er et lite utsnitt av noen menneskers liv, som de fleste av Woolfs bøker er, men denne har kanskje en tydeligere karakterutvikling enn de andre to bøkene jeg nevnte. Hva skal jeg si, den handler om livet, kjærligheten, menn, kvinner, mennesker. En kvinnes bevegelse fra uskyld til å bli verdensvant. En beskrivelse av plotet i Virginia Woolfs bøker føles litt menigsløst.

The Perpetual Race of Achilles and the Tortoise av Jorge Luis Borges

Dette er en liten essaysamling i Penguin Books sin Great Ideas-serie. Jeg har lenge hatt lyst til å lese Borges, men jeg er ikke sikker på om det var best å begynne med essayene hans. Jeg synes de var helt greie, med noen kjempekule formuleringer innimellom og jeg fikk i grunnen lyst til å lese mer av ham, men ja, det var bare helt greit. Jeg tror jeg likte essayet Blindness best, hvor han skriver om å bli blind (svaksynt), fordi det var mer personlig enn de andre. Noe som er litt morsomt siden han påpeker i begynnelsen av essayet hvordan han har erfart at folk fortrekker det personlige over det generelle og det konkrete fremfor det abstrakte.

Endgame av Samuel Beckett

Jeg synes det er vanskelig å skrive om Beckett eller prøve å forklare hvorfor jeg synes det er så bra. Det høres så platt ut å peke ut en ting å si «se, det er jo hysterisk, det sier så mye om samfunnet», men jeg har ikke funnet ut en bedre måte. Les Beckett! det sier SÅ mye om samfunnet og mennesker osv. Kanskje Beckett er en sånn type litteratur man bare enten hater eller elsker? Med Beckett (og det burde man bli flinkere til generelt) er det viktig å legge fra seg forventningene om hvordan et teaterstykke er. Du har kanskje hørt at alle sier at det ikke skjer noe i stykket Mens vi venter på Godot, det er bare tull. Det bare skjer andre ting enn det vi forventer. I Endgame så skjer det heller ikke så mye i den tradisjonelle betydningen, det er dialogene mellom karakterene som driver stykket fremover og man blir trukket lengre og lengre inn i en tilsynelatende stillestående verden.

Bergeners av Tomas Espedal

Jeg må ikke på død og liv følge trender heller ikke når det kommer til bøker. Dessuten er det sjeldent jeg rekker å kjøpe og lese bøkene når de kommer ut, ikke med vilje, det bare blir sånn. Det er kanskje ikke en bra egenskap hos en bokblogger. Men i hvert fall, i sommer somla jeg meg endelig til å lese Bergeners av Tomas Espedal. Jeg hadde veldig blandede forventninger og endte opp med å synes den bare var sånn helt ok. Hvis du vil finne ut hvorfor, så kommer det snart en mer utfyllende anmeldelse om boken her på Bokmerker.

Adam Bede av George Eliot

Jeg må bare advare om at jeg fortsatt føler jeg er litt for nyfrelst fan til å kunne snakke om George Eliot på en avbalansert måte. Jeg likte Adam Bede veldig godt. En roman full av interessante karakterer beskrevet på en måte bare Eliot får til. Du har Dinah Morris; kvinnelig predikant knyttet til metodistene, girlpower på en helt annen måte en den som er vanlig i dag, som bunner ut i noe mer enn «god selvtillit» eller «å føle seg pen». Jeg likte også veldig godt konflikten mellom Adam Bede og Arthur Donnithorne, den blir beskrevet så bra. Karakteren Donnithorne generelt, ah, jeg vet ikke hva jeg skal si en gang. Han er både en dust og lett å kjenne seg igjen i samtidig, å få frem den følelsen er nettopp det Eliot er så flink til. Jeg leste for litt siden et essay av Virginia Woolf som handlet om George Eliot, og i sammenheng med Scenes of Clerical Life, Adam Bede og Mill on the Floss sa hun følgende «George Eliot makes us share their lives, not in a spirit of condescension or of curiosity, but in a spirit of sympathy.» Jeg synes det er en veldig god beskrivelse, man har alltid følelsen av at Eliot ikke bare viser stor forståelse av, men også for karakterene hun skriver om. (Er du interessert kan du finne resten av essayet her.) I det samme essayet beskriver Woolf Middelmarch som en av de få engelske romanene skrevet for voksne, og haha! jeg skjønner hva hun mener. Romanene hennes er så kompliserte, de føles så realistiske, sanne og kloke. Jeg har tidligere skrevet om Middelmarch på bokmerker her. Les George Eliot, bare gjør det.

Colorless Tsukuru Tazaki and his years of pilgrimage av Haruki Murakami

Hm, dette er den første boken jeg har lest av Murakami selvom jeg har både Norwegian Wood og 1Q84 i bokhylla. Jeg ble ikke spesielt imponert. Jeg syntes tematikken virket veldig spennende, en ung mann som brått og brutalt blir utestengt fra vennegjengen uten at han vet hvorfor. Hvorfor og hvordan tar vennskap slutt? Boken var for så vidt grei, han greide å skildre psykisk sykdom på en veldig fin måte, isolasjon og følelsen av å være alene i en stor by. Mens andre ganger greide jeg ikke å forstå tankene til hovedpersonen i det hele tatt, det var en del som var vanskelig å kjenne seg igjen i, mulig det er en kulturell greie. Jeg følte for eksempel ikke jenter-kan-ikke-være-venn-med-gutter-problematikken på kroppen. Og forklaringen på hvorfor han blir utestengt av vennene og hva som skjer etter det, virket veldig random og blir blandet sammen med drømmer og noe overnaturlig som jeg syntes ble litt søkt. Og alle de pornografiske drømmene om vennene sine som ikke en gang ble kommentert noe særlig… Jeg vet ikke. Jeg skjønner at Murakami har blitt kritisert for hvordan han skriver om kvinner.

The Book of Strange New Things av Michel Faber

Denne boken handler om presten og misjonæren Peter Leigh som drar til en annen planet for å lære romvesener om kristen tro. Han etterlater kona si på jorda og boken handler mye om avstandsforholdet dem i mellom. Planeten han drar til heter Oasis og er kolonisert av et amerikansk selskap kalt USIC. I tillegg til lokalbefolkningen er planeten for det meste befolket av ingeniører som forsøker å tilpasse planeten slik at mennesker kan bo der uten å være avhengig av importerte varer fra jorda. Jeg synes boken var spennende å lese, møtet mellom mennesker og andre raser har tydeligvis blitt min greie. Jeg synes også han beskrev tvilen og håpløsheten rundt det å være troende i en verden hvor så mye går galt på en veldig bra måte. Men uten å spoile for mye, så synes jeg slutten ble litt punktert, forfatteren fikk meg ikke helt med på karakterutviklingen og det var en del ting som virka litt rart; tanker og handlinger som hadde vært naturlig at ble håndtert mer (selv)kritisk av en prest. Men den er verdt å lese, den tar opp en hel del interessante ting og tommel opp for Dante referanse.

Sodom and Gomorrah av Marcel Proust

Som tittelen indikerer går dette bindet av På sporet av den tapte tid nærmere inn på homofili. Vi får en beskrivelse av et kaotisk homofilt forhold som naturligvis innbefatter en scene med trussler om duell og jeg-personen løpende mellom de to elskerne med desperate brev. Ja, hvis du ikke har hørt det, Proust skriver utrolig morsomt. Temaet homofili plukkes også opp i jeg-personens eget kjærlighetsforhold til Albertine som han mistenker for egentlig å være lesbisk. Dessuten er dette forholdet preget av lange indre elsker-elsker-ikke-monologer som er så typisk for Proust og du får som vanlig de lange beskrivelsene av salonglivet og sosiale situasjoner, i tillegg til Proust sitt indre liv og tanker. Det er også mye snakk om spionasjesaken rundt offiseren Dreyfus av jødisk herkomst, som splittet det franske samfunnet. Jeg likte veldig godt beskrivelsen av hvordan folk valgte side og hvordan dette påvirket de sosiale settingene. Jeg tror jeg kommer til å lese mer av Proust etter hvert, men det begynner og føles litt ensformig. Synes han kommer til de samme konklusjonene igjen og igjen, men det er kanskje litt av greia.

Historien om Edvard Munch av Ketil Bjørnstad

Jeg har lenge likt Edvard Munchs kunst. Jeg tror Munchmuseet er det museet jeg har vært mest på, så mye følelse og desperasjon på et sted! Jeg har tidligere lest Bjørnstads Jæger-biografi som jeg likte veldig godt, både den og biografien om Munch er skrevet med et språk som til tider er svulstig, høytidelig og kan kanskje virke litt gammeldags, noe som både kler Jæger og Munch og ligner på hvordan de selv skrev. Historien om Edvard Munch er skrevet veldig skjønnlitterært, så hvis du er ute etter en bok med harde fakta og fotnoter burde du kanskje velge noe annet. Men er du på jakt etter en bok som er flott skrevet og godt kan bli lest som en roman vil jeg anbefale denne. Jeg ante ikke hvor gal og tullete Munch var, stakkars mann.

Vil ikke reise, kan ikke bli av Helene Guåker

Denne boken leste jeg ut for noen dager siden, så det er kanskje litt juks å ha den med på en sommeroppsummering. Det handler om en person som er/var i et voldelig forhold og vi som lesere får bli med på det fra start til slutt.  Jeg var litt skeptisk i begynnelsen, en gjeng ungdommer drar på hyttetur og jeg følte jeg hadde lest det før, mange ganger. Dessuten synes jeg hoppet fra hytteturen til tilbakeblikkene rundt forholdet ble litt for forutsigbart og litt teit, men det tror jeg er det eneste negative jeg har å si om boken. Jeg er ikke sikker på om det var halsbetendelsen eller boken i seg selv som gjorde at jeg lå oppe til fem om morgenen og leste, men det er lenge siden jeg har lest ut en bok så fort. Den er spennende, har fint driv og jeg synes historien er fortalt på en veldig bra måte, hoppene mellom nåtid og tilbakeblikk flyter bra. Dessuten er karakterene i boken, spesielt Emma, veldig godt skrevet og jeg likte slutten, måten alt ble knyttet sammen på.

Hvis du har lest noen av disse? Del gjerne hva du synes om dem i kommentarfeltet.