The No.1 Ladies’ Detective Agency er ikke bare navnet på en bokserie av Alexander McCall Smith, men også firmaet til den sterke, moderne kvinnen fra Botswana, Precious Ramotswe.
Damen drikker te – et svært så kvinnelig trekk, vil mange si. Likevel er hun ikke spesielt typisk kvinnelig i sin fremtoning på den måten at hun er god og rund; hun svarer til en mer tradisjonell bygging av kvinnen, som hun selv sier. Ettersom hun er blitt mishandlet av sin eksmann, føler hun ikke at tanken på sex er særlig tiltrekkende. Befriende for en gangs skyld, tenker jeg.
Why did love – and sex – complicate life so much? It would be far simpler for us not to have to worry about them. Sex played no part in her life now and she found that a great relief. She did not have to worry how she looked; what people thought of her. How terrible to be a man, and to have sex on one’s mind all the time, as men are supposed to do.
Hun er selvsagt heldig. Sakene er enkle å løse og likner ikke i det hele tatt en klassisk detektivroman hvor gåtens svar er vanskelig å finne. Mange av sakene hun tar, viser seg å bunne i kjente problem i det botswanske samfunnet – ting alle vet om, men ingen er villig til å gjøre noe med. Dette virker å være en gjenganger i boken.
There was so much suffering in Africa that it was tempting just to shrug your shoulders and walk away. But you can’t do that, she thought. You just can’t.
The No.1 Ladies’ Detective Agency inneholder både postkolonialt og feministisk tankegods. I postkolonial litteraturteori handler det hvordan den vestlige verdens litteratur kommenterer den østlige kulturen på bakgrunn av vestlige rammer. Noen ganger virker det som om disse to kulturer å gå ut på ett. Afrika og kvinnen er tett sammenslynget som symbol – moder jord, opprinnelsen til alt liv. Boken kan synes å fungere som et slags frigjøringsprosjekt for den afrikanske kvinne, og moderniteten, eller kvinnekampen, nevnes eksplisitt gjennom hele boken.
You see, there are some people in this country, some men, who think that women are soft and can be twisted this way and that. Well I’m not. I can tell you, if you are interested that I killed a cobra, a big one, on my way here this afternoon.
Det er ikke tilfeldig at byrået Precious Ramotswe starter inneholder ordet kvinne. Hun er stolt over å være kvinne, og for henne handler mye av livet om å markere kvinners muligheter og utvide den klassiske oppfatningen av kvinners kunnskapsområde. Moderne feminsiter som Judith Butler ville sannsynligvis gremmes over dette synet på kvinnen, siden de nærmest mener at det ikke finnes noe naturlig gitt kjønn.
Jeg mener det hadde symbolisert enda mer styrke og progresjon dersom Mma Ramotswe hadde kalt seg selv detektiv uten påhenget ”kvinnelig”. Men så er det ikke i Norge vi befinner oss, men i Botswana. Det progressive Afrika er muligens i den samme politiske og kulturelle posisjon som Vesten befant seg i på 60- og 70-tallet. Da handlet kvinnekampen om å synliggjøre og oppvurdere kvinnen. I dag har vi i Vesten råd til å trekke feminismen enda lenger og sette spørsmålstegn ved eksistensgrunnlaget til diskursen rundt ”det kvinnelige”.
Da jeg startet på boken, hadde jeg forventet et fokus på detektivbiten. Jeg trodde det var en krimbok jeg holdt i hendene. Det var det ikke. Ikke primært i alle fall. Det er med boken som det er med detektivbyrået – man kan lure på om ikke det er ordet ”lady” som er det viktigste og som styrer budskapet i boken. Jeg har ikke noe i mot det, men jeg ble overrasket.
Noe av det mest interessante med boken er likevel at den er skrevet av en hvit mann fra Skottland. Alexander McCall Smith er født og oppvokst i Sør-Afrika, og har nok god oversikt over både kriminaliteten og kvinnesaken der nede. Jeg kjenner likevel på en følelse av at han kjemper noen andres kamp.
Dette ble kanskje en litt kjip og feministisk lesning av en i utgangspunktet lett og trivelig bok med enkelte mørke undertoner og et alvor som skjuler seg bak et naivt og fargerikt verdensbilde. Som de sier i avisene – et friskt pust. Jeg koste meg, mest med boken i grunnen. Filmen var dessverre litt for enkel. Heldigvis finnes det så langt enda 7 bøker i serien. De er enkle å lese på engelsk, så det er å anbefale.
Interessant lesing. Jeg har lest de seks første bøkene i serien, og satt med en følelse av letthet – og den samme forundringen som deg av at dette er skrevet av en gammel hvit professor som holder til I Skottland. Det må presiseres at MMcCal Smith opprinnelig er fra Zimbabwe, ikke fra Sør-Afrika. Men når det gjelder Afrika er det jo ikke så farlig med detaljene… :-P.
Jeg likte serien godt og syntes den var en behagelig lektyre. Men jeg snakket med en kvinne fra Botswana som har bodd i Norge i mange år, og hun kunne fortelle at verken hun eller setswanere generelt var spesielt begeistret for boken, og oppfattet den som du riktig beskriver som en postkolonial fortelling som handlet mer om hvordan de utenfra opplevde Botswana, og ikke hvordan folk i landet selv opplevde det.
Tenkte jeg bare skulle nevne det.
Interessant innspill du har. Jeg har lurt litt på hva kvinner fra Botswana faktisk mener om boken, så det var artig å få avklart. Jeg vet ikke om det er mulig for en vestlig borger å skrive bøker om eksempelvis Afrika eller Asia uten at det blir feil. Noen som har eksempel på forfattere som har fått det til?
Når det gjelder blandingen av Sør-Afrika og Zimbabwe må jeg ta kritikk for egen kildebruk. Har lest det et sted, men man bør jo alltid sjekke to plasser …
Jeg syntes boken var hyggelig men kanskje litt i tregeste laget(men det kan kanskje komme av at jeg også forventet å lese krim?). Skal gi bok nummer to sjansen før jeg bestemmer meg for om denne serien er for meg eller ikke.
Jeg har faktisk bare sett serien, men syntes den var ganske god.
Den er ganske sikkert et enda mer overflatisk og feil inntrykk av Botswana enn bøkene, men det er et positivt inntrykk man får.
Vi hører så sjelden om afrikanske land sør for sahara bortsett fra når noe går galt, så det er bra med positive inntrykk, selv om detaljene er litt feil.
Dette var en BRA omtale. Takk takk.
Du skriver:
.
Selvsagt går det an. Jeg tror bare man må være helt klar på hvem man representerer. McCall Smith kommer fra Zimbabwe, problemet hans i forhold til afrikanske kvinner er at han er hvit mann vokst opp i en minoritetsgruppe – derfor må nødvendigvis historien hans være skrevet fra utsiden. Det gir bare en annen vinkling enn om det var Fr. Tswana fra Gaborone som skrev om det samme temaet.
Problemet for min botswanske bekjente var vel at historien om Fru Ramotswe skulle bli den offisielle historien om Botswana i vestlige leseres bevissthet – noe den verken bør eller kan være.
Likevel blir det trøbbel nesten hver eneste gang en forfatter fra Europa prøver å tolke et ukjent samfunn. Litt kjedelig å nevne Åsne Seierstad, men det er et godt eksempel. Hvorfor skal vi ta på oss denne oppgaven? Og er det interessant? Burde man ikke heller slippe til lokale forfattere? Jeg ville tro utbyttet ble større.
Det er jo en kjent tanke innen litteraturteorien at nedarvet kultur ikke er lett å kvitte seg med – man ser med det øyet man har, og da er det ikke sikkert det er en fordel å komme utenfra.
Men nå er jeg lite bevandret ut i den afrikanske litteratur (beklager generaliseringen). Kanskje noen kan komme med et godt forslag til videre lesning?
Denne forfatteren er genuint, helsvart afrikansk:
Zakes Mda, født 1948, sørafrikansk forfatter, akademiker og maler som har arbeidet innenfor mange sjangere. Han er mest kjent som romanforfatter: Ways of Dying (1995; norsk overs. Måter å dø på, 2001),
(klippet fra Store Norske)
En herlig bok,’Måter å dø på’, syns jeg…