Mark Millar, John Romita Jr.
2008-2010, Marvel Icon Comics, 7 nummer

Filmatisering av tegneserier har vist seg å være en gigantisk gullgruve for Hollywood. Etter de noe miserable forsøkene på 80- og 90-tallet har filmindustrien virkelig fått ut fingeren og begynt å lage severdige filmer med superhelter og andre merkelige tegneseriekarakterer. Klassikeren Watchmen var en av de siste i en lang rekke, men sjelden har det vel gått kortere tid fra en serier ble tegnet til den ble filmet. Faktisk rakk Kick-Ass bare så vidt å gjøre ferdig sine første sju nummer før filmen rullet ut på kino.

Kick-Ass handler om Dave Lizewski, en kjedelig og normal videregåendeelev som bor i New York. Han elsker tegneserier, og blir daglig banket opp og mobbet på skolen. Han lurer høylytt på hvorfor ingen prøver å være en superhelt og bekjempe urettferdighet, og bestemmer seg etter hvert for å ta saken i egne hender. Han bestiller et kostyme på nettet og går ut for å stanse kriminalitet med to batonger, grønn våtdrakt og dekknavnet Kick-Ass.

Dessverre for Liezwski viser det seg at han ikke har videre talent for superheltyrket. Det eneste han oppnår er å få livskiten banket ut av seg gang på gang. Men han har en utrolig ståpåvilje og nekter å gi opp, noe som gjør ham til et internettfenomen. Konseptet går ham litt til hodet, og han blir nesten drept før han blir reddet av en 11 år gammel ninja-snikmorder som dreper et halvt dusin personer i løpet av 20 sekunder. Slik møter Kick-Ass Hit-girl og Big Daddy, to «superhelter” som faktisk vet hva de driver med, og som dreper langere og bøller over en lav sko. Kick-Ass har greid å blande seg inn i noe han ikke burde, og det går bare nedover derfra.

Jeg leser Kick-Ass som et forsøk på å vise hvorfor selvtekt er en dårlig ide. Man får enten en tidlig død eller en fullstendig ødelagt psyke. Vold som en metode for rettferdighet er faktisk svært lite effektiv, noe tegneserien viser ganske klart til slutt.

With no power comes no responsibility

Filmen Kick-Ass tar konseptet lengre, men mister noe av poenget. Ingen av karakterene har superkrefter der heller, men etter som handlingen utvikler seg blir den mer og mer usannsynlig. Ikke at det er noe problem,  handlingen i Kick-ass fungerer på mange måter bedre som film enn som tegneserie.  Det er mange visuelle og handlingsmettede sekvenser som John Romita ikke helt greier å få frem i tegningene.

Jeg likte filmen godt som en komedie, men den tar en del store friheter med materialet. Mitt største problem er kanskje at den endrer karakterers motivasjoner fullstendig, og måten de håndterer Dave/Kick-Ass kjærlighetsforhold til Katie var mildt sagt provoserende. Uten å røpe mer, vil jeg si at det er en fullstendig unødvendig og delvis støtende endring av et essensielt handlingsforløp. Filmen har i tillegg greid å miste det tragiske med originalen, og konsekvensene av Kick-Ass’ handlinger mangler det trykket de får i boken.

Ellers bæres filmen nærmest alene av Nicolas Cage og Chloe Mortez som det psykotiske radarparet Big Daddy og Hit-Girl. De to ser bare ut til å ha det utrolig gøy. Selv om det kan være noe merkelig å se en 11-åring banne så det lyser mens hun kapper beina av en to meter høy fyr, får Mortez det til å funke. Spørsmålet er vel heller om hun får lov til å se filmen hun har vært med å spille inn.