Bokadvarsel

The Time Keeper

Mitch Albom

Sphere, 2012

Jeg elsket Momo og kampen om tiden, og jeg likte Eoin Colfers Ønskelisten enda bedre enn jeg likte Artemis Fowl-serien.
Så da jeg snublet over Mitch Alboms The Time Keeper på en topp 10-liste i en bokhandel i Hong Kong, ble jeg temmelig oppspilt. Time Keeper var nemlig, etter alt å dømme, en god kombinasjon av de to øvrige.
Vaskeseddelen kunne opplyse om at konseptet var som følger:
Oppfinneren av verden første klokke er forvist fra jorden i flere årtusener, som straff for å ha innført tidsregningen, og all den smerte det medfører, til menneskene.
For å unnslippe ensomheten i limbo, og få returnere til sin egen tid, må han finne to mennesker, og redde dem. Men ikke hvilke to mennesker som helst: det ene må være en som prøver å tilrøve seg mer tid enn han har krav på, og det andre skal være en som ønsker seg kortere tid enn hun er blitt tildelt.

Mannen er en gammel, kreftsyk mangemilliarder, som vil jukse til seg mer tid.
Jenta er en tenåringsjente som ikke vil leve mer.
”Momo møter Ønskelisten!”, tenkte jeg, og kunne nesten ikke vente på at min 11-timers flytur skulle begynne så jeg kunne lese det jeg var sikker på at kom til å bli en av mine nye yndlingsbøker.
Aldri ble jeg vel mer skuffet!

Det er høy putefaktor over denne boken. Ikke av den gode typen. Man blir ikke flau med forfatteren, men av ham. Språket er ladet med klisjeer, og av og til, dersom han synes at en setning er spesielt megetsigende, fremhever han den likesågodt med dobbelt linjeskift og fet skrifttype. Det er som å trekke frem en ropert og skrike

ER JEG IKKE FABELAKTIG KLØKTIG?!

inn i leserens øre ved jevne mellomrom. Det blir temmelig slitsomt i lengden.

Selve historien, som kunne vært spennende, gir inntrykk av å være på skissestadiet. Jeg fikk følelsen av å lese et synopsis, heller enn en roman. Det går rett og slett altfor fort!
Når jeg leser om ”Father Time”, en mann ved navn Dor som levde da Babylons tårn ble reist, føles det som å observere barns lek. Man blir på ingen måte revet med i handlingen, men blir heller stående på utsiden med armene i kors. Alt som foregår er påstander – jeg nekter å tro at noen har fortalt forfatteren om ”show, don’t tell” – påstander som sjelden blir støttet opp om med noen eksempler i selve handlingen. Påstander som jeg er nødt til å akseptere dersom resten av handlingen skal gi noen mening.

Det barnslige er også til stede i hvordan Albom skildrer det primitive menneskets liv, i tiden før klokkene. Det virker slett ikke som en roman for voksne. Albom jobber så hardt med å slenge inn typiske tidsmarkører – som ikke sier noe annet enn at ”dette er sykt lenge siden, jeg lover!” – at jeg halvveis ventet at en av karakterene skulle ha en dinosaur som kjæledyr.
Fordi dette er mennesker som levde for veldig, veldig lenge siden, er det bare naturlig at alle dialogene er skrevet som radioteaterreplikkutvekslinger.

He buried his face in his palms. He wept. The tears poured through his fingers and turned the stone floor an iridescent blue.

It is hard to say how long Dor cried. 

When he finally lifted his gaze, he saw a figure sitting in front of him – the old man he had seen as a child, his chin now resting atop the staff of golden wood. He was watching Dor the way a father watches a sleeping son.
«Is it power that you seek?» the old man asked. The voice was unlike any Dor had ever heard, muted, light, as if it had never been used.
«I seek,» Dor whispered, «only to stop the sun and the moon.
«Ah,» the old man said. «Is that not power?»
He poked Dor’s sandals and the disintegrated, leaving Dor’s feet bare.

Flere ganger tenkte jeg at jeg skulle ønske boken bestod av tegninger, med en og annen oppsummerende setningen på hver side.

Menneskene i vår tid er ikke sort bedre. Sjablongene Sarah Lemon og Victor Delamonte er så håpløst forutsigbare og endimensjonale at de er direkte frustrerende å lese om.
Sarah vil begå selvmord, fordi gutten hun elsker (med det kaffefargede håret og de vakre øynene<3<3<3) ikke elsker henne tilbake.
For sånn er tenåringsjenter, nemlig. Hvis man skal skrive om en tenåringsjente som vil ta livet av seg så må det være fordi den kjekke gutten i klassen ikke vil ha henne.

Sarah began to view Ethan as her destiny, the way young girls often do with young boys. Far from school and its unwritten rules of who can talk to whom, she had more confidence, she stood up straighter, she left behind the social message T-shirts she sometimes wore in favor of lower-cut, more feminine tops, and she would blush when Ethan said, «Nice look today, Lemon-ade.»

As the weeks passed, she grew bold enough to believe that he was feeling for her what she was feeling for him, 

that this was not an accident, the two of them winding up in this unlikely place. She had read about fate in books like Zadig by Voltaire, or even The Alchemist, and she believed fate was at work here, too.

Heldigvis kan Dor vise henne at livet faktisk er

MER ENN BARE GUTTER(?!?)

og at

MOREN HENNES VILLE BLITT LEI SEG(?!?)

så Sarah kommer på bedre tanker.
Mission accomplished.

Victor vil ikke dø, så han vil bruke et par av millionene han har tjent ved å være sta og egenrådig, på å fryses ned, slik at han kan tines opp når legevitenskapen har kommet lenger. Heldigvis kan Dor vise ham en svært grotesk (og faktisk sjokkerende godt beskrevet, resten av boken tatt i betraktning) fremtid, så Victor ombestemmer seg og blir et godt menneske på sine siste dager og er snill mot sin kone og hipphurra for Dor, som lærte ham å akseptere døden som en gave. Dor får igjen bli et primitivt menneske i en primitiv tid med den kvinnen han visstnok elsker, og tiden er ikke verdt noe uten gleder og sorger og det er forgjengeligheten som gjør soloppgangen vakker og man skal jo egentlig ikke røpe slutten på en bok i en bokanmeldelse, men det var den sikreste måten å hindre deg i å lese denne veldig tullete boken på, og

jeg vil ha tiden min tilbake igjen, takk.