I kveld klokken 21.30 bør du skru på NRK1 og skru opp lyden. Buzz Aldrin – Hvor ble det av deg i alt mylderet? har blitt TV-serie, og fire mandager fremover, nesten som en adventskalender, kan du følge med på livet til Mattias. Mattias blir født nesten i samme sekund som Neil Armstrong er den første mannen på månen. Han vokser opp i Stavanger med en stor fascinasjon for månelandingen – og astronauten Buzz Aldrin, den andre mannen på månen. Plutselig en dag våkner han midt i veien på Færøyene og alt har gått til helvete. Kjæresten hans har gått fra ham, han har vært i slåsskamp med kompisene sine, og livet, som han kjenner det, har rett og slett gått i dass.

Hvor fortvilt går det an å bli?
Det er det ingen som har undersøkt.
Det finnes ingen statistikk.
Det finnes ingen kurver å orientere seg etter.
Ingen diagrammer med oppløftende tall.
[…]
Det ordner seg, dette, tenkte jeg.
Det gjør ikke det, tenkte jeg. Det gjør bare ikke det.

Jeg så TV-serien i ett strekk på kino i forrige uke. Jeg gråt og lo, og jeg kommer faktisk til å se den en gang til nå når den går på TV. Det er en fantastisk serie på så mange måter. Færøyene er tåkete og grønt, fullt av sauer og merkelige karakterer. Mattias er akkurat så håpløs, naiv og fin som jeg så ham for meg da jeg leste boka i 2005. Det er gjort noen endringer i historien, men som Johan Harstad-fan kunne jeg ikke ønsket meg en bedre TV-serie. Buzz Aldrin… var aldri min favoritt Harstad-bok, men det var den første jeg leste. Det var sånn jeg oppdaget ham. Og grunnen var at han ga ut boka med et soundtrack. Herregud, for en fyr, tenkte jeg. Soundtrack til boka! Hvorfor har ingen gjort dette før? Så jeg kjøpte den og fikk med soundtracket, og så dro jeg hjem og hørte på cd’en og leste ut boka. Og så var jeg fan.

Det er mange som mener at boka er for lang, at den blir for treig, at det er for mye, jeg tror til og med jeg har sett at Johan Harstad selv har sagt i et intervju at den amerikanske utgaven ble forkortet litt, og at det ikke gjorde noe. Jeg syntes ikke den var for lang. Jeg syntes det nærmest ble en forlengelse av Mattias’ evige ønske om å være nummer to, om å ikke være best, ikke utmerke seg. Boka er litt for lang, derfor er den ikke verdens beste bok. Men den er så god at du bør lese den nå, hvis du ikke alt har gjort det. Og hvis du har gjort det, så er det på tide å lese den igjen. Den er dyster, men håpefull – litt som høsten har vært hittil, med storm og regn og det hele. Snart kommer frosten og da blir verden hvit. Mens vi venter kan vi rømme til Færøyene med Mattias, og for hver side som går, for hver dag han våkner, så er alt blitt bittelitt bedre. Man kan ikke gjemme seg hele livet, uansett hvor lyst man har.

Dagene blir lengre, ikke bare etter 21. desember når sola igjen har snudd, men fordi månen flytter seg lenger og lenger vekk fra jorda. Om hundre tusen år er kanskje månen helt borte. Og om bare 100 år er kanskje alle vi kjenner borte. Men Buzz Aldrin var der, på månen. Mattias var på Færøyene. Og vi var her, og leste om det. Og så det på TV. Der sola alltid skinner.