Denne gangen er spaltetittelen litt misvisende, filmen The curious case of Benjamin Button er ikke basert på en bok, men på en novelle av F. Scott Fitzgerald. Knappe 35 sider mot en film som varer i over to og en halv time. Vanligvis er et av de sterkeste ankepunktene mot en adapsjon at man nødvendigvis må kutte en god del for å få en roman sammenfattet i den lengden en film gjerne får lov til å vare. Erich von Stroheim prøvde med sin film Greed (1924) å gi en fullstendig adapsjon av McTeague av Frank Norris, en film som først fikk en spilletid på ti timer, og som etter to redigeringer av regissøren var nede i fire timer, og planen var å vise den i to visninger før MGM tok negativene, kuttet alt til to timer og ødela resten av negativene i prosessen (Stroheim gråt visstnok når han flere år senere så resultatet). Eksempelet har blitt legendarisk i Hollywood og fungerer som en påminnelse om at man ikke kan gi fullstendige og detaljerte filmatiseringer av bøker. Derfor er kanskje tanken med å bruke en novelle mer tiltalende hvis man ønsker å bevare mest mulig av originalverket. Men der Benjamin Button-filmen virker for lang, er novellen unektelig for kort. Novellen beskriver livet til Benjamin Button som blir født som en gammel mann, med alt det innebærer, fra et langt skjegg og dårlig helse, til en gammel manns personlighet og interesser. Novellen fokuserer mye på hvordan andre opplever han, og utrykker sin avsky, frykt og sinne over hvordan han utvikler seg fra en gammel mann til en liten baby på slutten av livet. I tillegg får vi se hvordan Benjamin hele tiden tiltrekkes av mennesker på sin egen alder, og går fra å ha en venn i sin bestefar til å komme best overens med sitt eget barnebarn. Novellen gir ingen forsøk på å forklare fenomenet, men utforsker på enkle vis hva alder har å si for oss fysisk og psykisk, den sakte måten å leve på som er både fysisk nødvendig, men også sosialt passende for gamle, mot den tidsløse tilværelsen et barn lever i. Novellen oppleves kort fordi man blir fortalt alt i store trekk, og i mindre grad får gå ordentlig i dybden og se på enkeltepisoder. Man sitter igjen med følelsen av at det var en veldig spennende ide som ikke ble utviklet nok.
Noe sier meg at det var det manusforfatterne Eric Roth og Robin Swicord også tenkte da de skrev manuset. For her er det svært lite av den opprinnelige novellen som blir tatt med til filmen utenom selve ideen. Den største forskjellen er kanskje at i filmen blir Benjamin født med et gammelt utseende, men er en baby mentalt sett, og filmen fokuserer heller på likheten mellom det å være et barn og det å være en gammel (et poeng som forsterkes av at Benjamin vokser opp i et slags gamlehjem i filmen). Filmen er også drastisk mer sentimental, og i kjent hollywoodstil har vi en kjærlighetshistorie som et bi-plot. Igjen er novellen og filmen helt uenig om problematikken, filmen viser en kjærlighet som er sterkere enn aldersforskjeller, der novellen problematiserer at man vokser i hver sin retning og at tiltrekningen forsvinner.
Alt i alt fant jeg filmen i overkant sentimental, og den kunne med fordel tatt opp mer av problematikken novellen faktisk trekker fram. Samtidig mener jeg at når man beholder tittelen til et annet verk burde det være flere likheter enn grunnideen. Utover det må jeg si at filmen minnet meg svært mye om Forest Gump filmen, kanskje ikke så rart i og med at Eric Roth også har skrevet manuset til den filmen. Penguin har gitt ut novellen i en liten bok sammen med to andre noveller som er verdt å lese, det skal dog nevnes at forsiden gir inntrykk av at hele boka består av den ene novellen. Men det er greit dersom det får folk til å lese mer, eller?
Jeg synes du har vært litt for snill med filmen, jeg. Jeg har ikke lest boken, men jeg ble veldig skuffet over filmen etter å ha hørt om konseptet.
Jeg så for meg en speiling av livet ung/gammel i mye større grad enn de har utnyttet det. Hvorfor ser de ikke nærmere på hvordan det er å være i en ung kropp med klokskapen til en 70-åring, for eksempel?
Jeg likte starten meget godt, men det tapte seg utover i filmen, som jeg synes endte opp som overfladisk hastverksarbeid.
Det er synd, for koseptet har, som du påpeker uendelig mange muligheter.